Friluftsliv, risiko og konsekvenser


Hva er risiko? Er alt like skummelt som det føles? Og er egentlig friluftsliv farlig? I denne artikkelen, som ble skrevet for Friluftsliv, har jeg forsøkt å se på dette fra ingeniørens synsvinkel.

De fleste av oss har en formening om innholdet i ordet «ulykke,», men hva er den eksakte betydningen til begrepet? Om vi går til lærebøkene (Jon Hermansen, Miljøledelse, Tano, 1995) finner vi følgende definisjon: «Ulykke er en uønsket hendelse hvor ukontrollert overføring av energi fører til skade på personer, miljø og/eller verdier. Hendelsene er av stokastisk karakter.»
Hva betyr så dette? I en friluftssammenheng kan ukontrollert overføring av energi for eksempel være at en kropp i rask bevegelse bråstopper, at en primus eksploderer eller at større eller mindre gjenstander i høy hastighet treffer en person. At ulykker har stokastisk karakter betyr at vi kan beregne eller estimere sannsynligheten for ulykker knyttet til ulike situasjoner, for eksempel i form av antall timer mellom hver alvorlige ulykke for en gitt aktivitet. Men vi kan ikke si noe om når den neste ulykken skjer.

Hva er risiko?
Når det gjelder risiko, forteller læreboka vår at det er en funksjon av sannsynlighet og konsekvens. I mange sammenhenger multipliserer man ganske enkelt de to. Noen ganger kan det være enkelt å isolere sannsynlighet og konsekvens i en situasjon, og komme til et uttrykk for risikoen. Russisk rullett er et slik eksempel: Med én patron i en revolver med seks kammer, er sannsynligheten 1/6, altså snaut 16,7 %, for at et skudd går av. Konsekvensen – sjansen for å omkomme dersom revolveren går av – er tett oppunder 100 %. Risikoen ved å spille russisk rullett er altså ca. 16 %, om vi setter likhetstegn mellom risiko og sansynlighet for å omkomme.
Ute på tur er det sjelden man har så klart definerte størrelser, men bevistheten om hvilke to ledd som bestemmer risikoen er nyttig å ha med seg: Hva er sansynligheten for at noe går galt her, og hva blir konsekvensen om det gjør det, er to spørsmål man gjerne kan stille seg med jevne mellomrom.

Ruta går opp mellom fossene. Sansynlihgeten for å miste fotfestet på vei opp er tilstede. Konsekvensen kan bli stor.
Ruta går opp mellom fossene. Sansynlihgeten for å miste fotfestet på vei opp er tilstede. Konsekvensen kan bli stor. Waterfall Face, New Zealand.

Personavhengig
Risikoen knyttet til en aktivitet kan også være personavhengig. Om to personer bestiger det samme fjellet eller padler den samme elva, er naturlig nok risikoen mindre for den mest erfarne. En person med rutine vil ha mindre sansynlighet for å gjøre farlige feil, og vil ha større mulighet til å rette opp feilene i etterkant.
Jeg hørte en gang et godt eksempel på dette, men har dessverre ikke klart å finne det igjen. Likevel blir det med fordi det er svært beskrivende: Noen hadde tatt for seg en kjent ekspedisjonsklatrer. De tok utgangspunkt i dødsstatistikken for rutene han hadde klatret på gigantfjellene i Himalaya, og fant at det kun var noen få prosents sjanse for å overleve kombinasjonen av alt det han hadde gjort. Det er lett å konkludere med at han må ha hatt enormt med flaks på turene sine. Men det er kanskje like sansynlig at dyktighet, både klatreteknisk og vurderingsmessig, har spilt en avgjørende rolle? Han var rett og slett ikke en gjennomsnittsklatrer, og rutene medførte dermed mindre risiko for han.
Økt erfaring gir imidlertid redusert risiko, kun om man fortsatt gjør de samme valg. Dersom erfaring gjør at man strekker strikken, kan den økte erfaringen gi stikk motsatt effekt.

Hvordan oppleves risiko?
Hvordan vi opplever en farlig situasjon er avhengig av mer enn den faktiske risikoen den representerer. I en situasjon hvor vi er kjent med risikoen, oppsøker den frivillig og har reelle altertnativer vil vi normalt akseptere en langt høyere risiko enn om vi ufrivillig har havnet i situasjonen og ikke har andre valgmuligheter. Forskere har funnet at vi godtar 1000 ganger høyere risiko i en frivillig situasjon enn under tvang.
Denne forskjellen kan fort dukke opp på tur man presses til å gjøre ting, uten å føle at man selv kan velge. Det kan enten være fordi man har passert et punkt hvor det er umulig å gå tilbake, eller fordi man er en del av en gruppe hvor man ikke tør å si sin mening og dermed lar andre ta avgjørelsene.
Vi er dessuten mer komfortable med risiko om vi selv har kontroll over situasjonen. De aller fleste er mer tilpass med å kjøre bil selv enn å være passasjer, og godt over halvparten av bilførerne mener de er flinkere enn gjennomsnittet.
Når vi er ute på tur vil vi ofte være i situasjoner med stor egenkontroll. Da er det viktig å være klar over at overvurdering av egne ferdigheter er både vanlig og farlig. Om man derimot har rotet seg ut på usikker is eller inn i skredfarlig terreng, vil man være i en situasjon uten full kontroll på risikoen, noe som forsterker risikoopplevelsen.
Det er også viktig om skadene vi risikerer er akutte eller kommer som langtidsvirkninger. Røyking er et mye brukt eksempel her. Få hadde tatt sjansen på det om 20 % døde momentant av første sigarett, mens resten aldri fikk helseplager av røykingen. Kreftrisiko på grunn av overdreven soling er et annet eksempel.
Også personlighet og omgivelser former opplevelsen av risiko. Et miljø av ekstremsportutøvere vil neppe ha den samme risikoopplevsen i en gitt situasjon som et gjennomsnitt av befolkningen. Enkeltindivider har dessuten ulikt behov for å være i risikosituasjoner. Noen har risikoaversjon, mens man på den andre siden finner sensasjonssøkere.

Når man ligger i teltet i rovdyrområder opplever man liten grad av egenkontroll over situasjonen. Det kan gjøre at risikoen oppleves som stor, selv om det er svært lite sansynlig å få en bjørn inn i teltet.
Når man ligger i teltet i rovdyrområder opplever man liten grad av egenkontroll over situasjonen. Det kan gjøre at risikoen oppleves som stor, selv om det er svært lite sansynlig å få en bjørn inn i teltet.

Ulykkesmodeller
Det finnes ulike modeller som generelt beskriver ulykkesforløp. En av de er dominomodellen, som ble lansert i 1931. Den beskriver ulykker som en kjede i fem trinn – her eksemplifisert i form av en hypotetisk topptur:

1. Farlige miljøforhold
Et følge nærmer seg en topp, hvor den siste biten er bratt, utsatt og potensielt vanskelig. Det har vært fint vær hele dagen, men nå har det så vidt startet å regne. Fjellet blir glatt og været er generelt i ferd med å bli verre.

2. Egenskaper ved personen
Ingen av personene i følget er spesielt erfarne med slike forhold.

3.Farlige handlinger
Gruppen velger å klyve opp den siste biten uten å sikre.

4. Ulykkeshendelse
Én person mister fotfestet på det glatte berget og faller.

5. Skade
Personen brekker en arm, får kraftig hjernerystelse og må hentes med helikopter.

Hensikten med ulykkesforebygging er å stoppe denne rekka før den kommer så langt som til punkt nummer fem og skade har oppstått. Generelt er det bedre jo tidligere i rekka en situasjon kan stoppes. Kan du holde deg unna de farlige forholdene eller unngå farlige handlinger vil det være det tryggeste. I en tursituasjon, hvor noe av hensikten kan være å oppsøke og mestre potensielt farlige forhold, vil man ha mye fokus på å unngå farlige handlinger. Om en ulykkeshendelse skulle oppstå kan bruk av sikringer og verneutstyr eller andre tiltak hindre at ulykkeshendelsen resulterer i skade, eller i det minste redusere skaden.

Isklatrer i full konsentrasjon. Miljøforholdene i en frossen foss er potensielt farlige. Dermed er det viktig å fokusere på å unngå farlige handlinger.
Isklatrer i full konsentrasjon. Miljøforholdene i en frossen foss er potensielt farlige. Dermed er det viktig å fokusere på å unngå farlige handlinger.

Hvem har ansvaret?
Av og til går ting galt. Mange er da opptatt av å fordele skyld – eller bli kvitt den. For mange år siden var jeg på fisketur i Gausdal Vestfjell med en kompis, og møtte ei bestemor med to barnebarn. De var på vei i en helt annnen retning enn dit de egentlig skulle – uten kart og kompass. Vi fant fram kartet, viste de hvor de var, hvor de skulle ha vært og i hvilket stikryss de hadde tatt feil. Responsen fra bestemor var: «Det burde jo ha stått et skilt der, for fanken!»
Denne reaksjonen er langt fra unik. Det er mye enklere å finne noen å skylde på, enn å ta ansvar for egen situasjon. «Uflaks,» sa Severin Suveren. Andre er mer spesifikke. For eksempel kan man klage på at stien ble glatt i regnet, brua var tatt av vårflommen, ruta var dårlig merket, turen tok lenger tid enn man hadde blitt forespeilet eller at ruta var vanskeligere enn beskrivelsen tilsa.
Det er altså verd å merke seg at økt tilrettelegging av naturen tydelig fører med seg uklarheter rundt ansvarsforholdet, eller i det minste stadig større muligheter for å fraskrive seg ansvar. Beveger du deg alene i villmarka, bortenfor vei og sti, er ingen i tvil om at du selv må ta ansvaret om noe skjer. Når ruter merkes, stier ryddes, det skiltes hvor man skal krysse elver og bøker angir vanskelighetsgraden til rutene, er det fort gjort å bli lullet inn i en forestilling om at andre har tatt over ansvaret for sikkerhetsvurderingene.
Den samme tendensen til ansvarsfraskrivelse gjelder også om det er andre personer i terrenget. Man følger lett strømmen i stedet for selv å vurdere vær, rute og forhold. Den overhengende toppskavlen på Glittertind er et fint sted for å studere dette. De aller fleste føler seg tilsynelatende trygge om de følger et oppgått spor – uten å vite noe om erfaringen til den som satte sporet.

Elvepadling i kajakk er en risikoaktivitet.
Elvepadling i kajakk er en risikoaktivitet.

Er friluftsliv farlig?
Etter alt dette snakket om ulykker og risiko er det naturlig å lure på om friluftsliv er veldig farlig? Den kan man knapt si. Et amerikansk tidsskrift beregnet at kun en av 1.556.757 skiturer ender med døden. Det er for de fleste en sjanse man er villig til å ta. Bilturen til skiløypa er nok farligere da. Selv for en aktivitet som basehopping fra Kjerag ble det gjennomført over 2.000 hopp for hver dødsulykke i perioden 1995-2005. Samtidig skjer det dødsulykker under friluftsaktiviteter årlig. Mange av de kunne vært unngått og det er slett ikke alltid de tilsynelatende mest farlige aktivitetene som har flest dødsfall. Det var for eksempel først i 2004 at en nordmann omkom under elvepadling i kajakk i Norge. Samtidig omkom fire personer i kanoulykker, bare i løpet av 2003. Derfor er det viktig at vi hele veien holder bevistheten rundt risikomomenter – også i tradisjonelt friluftsliv. Én dødsulykke vil alltid være en for mye.
Et annet spørsmål er om friluftsliv helt uten risiko fortsatt er interessant? I et stadig mer gjennomregulert og beskyttende samfunn føler mange det som en befrielse å få prøve seg på en arena hvor en må ta egne valg, og hvor naturen raskt og blindt gir beskjed dersom man ikke har gjort leksa si. Å bestige en luftig topp, padle et elvestryk eller gjennomleve sin første snøstorm på telttur i fjellet, gir en følelse av mestring man i dag knapt får i det daglige liv. Som Børge Ousland sa det da vi intervjuet han i desember i fjor: «Mestring betyr veldig mye. Det er kanskje den sterkeste motiverende drivkraften i folk flest.»
Dersom man i ytterste konsekvens ser for seg at naturen tilrettelegges og utøvelsen av friluftsaktiviteter reguleres til all risiko er borte, vil man en vakker dag se at nasjonalparken har blitt en fornøyelsespark.

I praksis…

I en tursammenheng kan vi dra mye nytte av tankegodset rundt risiko, ulykker og forebygging. Om du venner deg til en slik tankemåte, vil du med tiden oppdage at du mer eller mindre ubevisst er på vakt mot risikosituasjoner og at du ser etter utveier og nødløsninger på potensielle ulykkeshendelser uten egentlig å være klar over det.

Eksempel 1: Over isen
På en skitur kommer du til et islagt vann. Først vurderer du om du skal krysse isen. Er risikoen akseptabel? Det avhenger av sansynlighet og konsekvens. Hva er sansynligheten for å gå gjennom isen? For å vurdere det må du blant annet ta hensyn til årstid, været de siste ukene, hvorvidt det snødde mye før isen hadde lagt seg skikkelig og om vannet er regulert. Jo mer informasjon du har, jo bedre kan du vurdere dette. Har du isbor kan du prøvebore og få et ganske godt vurderingsgrunnlag. Konsekvensen av å gå gjennom isen vil avhenge av flere forhold: Er det kaldt? Blåser det? Er du alene, eller er det flere i følge? Har du med klesskift, og er det pakket vanntett? I forholdt til dominomodellen er du nå på trinn én og to. Du vurderer om området er farlig, og din kunnskap og vurderingsevne er avgjørende for om du ender opp med en farlig handling. I det du bestemmer deg for å krysse vannet bør du begynne å tenke gjennom hvordan du skal sørge for at en eventuell ulykkeshendelse ikke medfører skade. I klartekst: Hva gjør du om du går gjennom isen? Om du vet at du da skal av med skiene, at du skal jobbe deg tilbake i den retningen du kom fra og at du kan bruke skistavene til å karre deg tilbake på fast is – da stiller du mye sterkere enn om du ikke har gått gjennom denne mentale øvelsen. Før du gikk ut på isen har du kanskje lagt merke til ei hytte som du kan ta deg inn i og få tilbake varmen i kroppen, eller ei tørrgran hvor du enkelt kan gjøre opp bål.

Har du gjort de riktige vurderingene før du krysser isen på vannet?
Har du gjort de riktige vurderingene før du krysser isen på vannet?

Eksempel 2: Ned elvestryket
Med fullastet kano kommer du til et stryk i elva. Her venter avgjørelsen: Padle eller bære rundt? Også her må du vurdere sansynlighet for uhell og eventuelle konsekvenser. Er padlingen teknisk vanskelig? Har du god oversikt over stryket? Er bølgene høye? Er kanoen tungt lastet? Sammen med dine padleferdigheter vil slike faktorer avgjøre sansynligheten for uhell. Konsekvensen er også avhengig av flere forhold: Hvordan er elva i fortsettelsen? Er det en rolig kulp eller en høy foss? Hva blir følgene av å miste kano og utstyr? Det svir mer om du er langt inne i Alaskas skoger enn om det hender i et bebygd strøk. Skulle du velte er det bra å ha tenkt gjennom også dette scenariet. Om du allerede har tenkt gjennom at du skal flyte på ryggen, holde beina høyt og vinkle kroppen mot land, er det mer sansynlig at du reagerer riktig når ulykke skjer. Sikkerhetsutstyr som hjelm, flytevest og kasteline hjelper også å sørge for at ulykkeshendelsen ikke medfører personskade. Er du langt fra folk har du kanskje vært forutseende nok til å feste nødpeilesenderen på flytevesten. Den gjør ikke mye nytte for seg om den ligger i kanoen som forsvinner rundt neste sving.

Her er det for lite snø til å kunne grave seg ned i en nødsituasjon. Hva gjør du da om det blir umulig å fortsette?
Her er det for lite snø til å kunne grave seg ned i en nødsituasjon. Hva gjør du da om det blir umulig å fortsette?