Barndommens bokskatter


Holder villmarksbøkene jeg leste for 30 år siden fortsatt mål? På oppdrag fra Villmarksliv leste jeg et utvalg av de på nytt…

– Du kan jo ikke bare skrive om fisking!
Det var norsklærerens strenge beskjed etter at jeg nok en gang hadde klart å pense en av ungdomsskolens stiloppgave inn på yndlingstemaet mitt.

I barndommen og ungdommen var nemlig suget etter villmark, fiske og naturopplevelser større enn at det lot seg tilfredsstille av turene alene. Løsningen ble å trøste seg med litteraturen. Jeg hadde snart lest alt som fantes i hyllene reservert for villmark på det vesle biblioteket i bygda. En hjelpsom bibliotekar sørget heldigvis for at bestillinger ble sendt til filialer over det meste av fylket. Dessuten lot hun meg låne Villmarksliv – selv om bibliotekets magasiner egentlig ikke var til hjemlån. Jeg slukte det meste rått enten det var fiskehistorier, bøker om fluebinding, storviltjakt eller reiseberetninger fra svunne tider og fjerne strøk. Samtidig registrerte jeg en viss fortvilelse hos opphavet over den noe ensporede litterære interessen som altså forplantet seg over på mine egne stiloppgaver.
Men er gammelt fortsatt godt? Kan man like gjerne kjøpe gamle bøker som nye? Nå har jeg lest opp igjen et utvalg av barndommens favorittbøker. Utvalget er rent personlig, uten noe forsøk på å være dekkende eller representativt. Men holder villmarkslitteraturen jeg leste på 1980-tallet fortsatt mål?

Priser og anskaffelse
De fleste bøkene i denne artikkelen får du til priser mellom 100,- og 300,- avhengig av stand og om det er snakk om en førsteutgave. De fleste antikvariater har bra utvalg av denne type bøker, og det er dessuten mulig å bestille på nett via www.antikvariat.net
På loppemarkeder kan du tidvis gjøre kupp i form av større samlinger. Husk også at det er gratis å låne bøker på bliblioteket…

Helge Ingstad
Øst for den store bre – Gyldendal 1931
Alle Villmarkslivs lesere har vel lest Pelsjgerliv? Men Ingstads andre bok, som skildrer oppholdet på Øst-Grønland som sysselmann for området Norge okkuperte i 1931, er minst like lesverdig. Norge tapte så det sang i den internasjonale domstolen i Haag og hele Grønland forble dansk. Kanskje er det derfor storpolitikken nesten er fraværende i fortellingen, hvor Ingstads egne opplevelser på farten med hundespannet får stor plass. Det er vanskelig å fullføre denne boka uten å få lyst til å oppleve den østlige delen av verdens største øy.

Høydepunkt: Når Ingstad på slutten av en knallhard langtur må tine seg ned i en sammenfrosset sovepose og smelte snø i en kopp mellom lårene. «Denne vannsmeltingsmetoden har bare den ulempen at den er noe sen.»
Dagens vurdering: En reiseberetning fra en villmark som er ukjent for de fleste av oss, som i litterært går utenpå omtrent alt av nyere ekspedisjonsbøker.

Lars Normann Sørensen
Isbjørnkongen – Gyldendal 1958
Henry Rudi gjorde det av med 713 isbjørn i løpet av sin lange karriere som fangstmann. Han arbeidet hardt når han lå på fangst, men kunne sette en formue over styr på et par dager når han returnerte til land. Boka har en svært muntlig stil, hvor Rudi forteller til forfatteren. Blant de ramsalte beskrivelsene av fangstmannslivet finnes også hovedpersonens svært interessante betraktninger rundt livet han valgte å leve.

Høydepunkt: Rudis tanker rundt hva «det frie livet» fangstmennene lovpriste egentlig innebar er noe av det flotteste og mest innsiktsfulle som er skrevet om temaet.
Dagens vurdering: Obligatorisk lesing fra en viktig epoke i norsk polarhistorie.

Harry Macfie
Gullgraver og pelsjeger – Gyldendal 1955
Svensken med det skotskklingende navnet flakket rundt i Canada og Alaska i mange år fra slutten av 1800-tallet. Liker du Ingstads «Pelsjegerliv» er dette garantert ei bok for deg. Her får du historier om pelsfangst, gullgraving blant fiendtlige indianere, møter innpåslitne ulver, knallharde sledeferder som nesten tar livet av hunder og menn og vennskap som varer livet ut.

Høydepunkt: En høyst ufrivillig padletur ned fossen ved «Black Rock» .
Dagens vurdering: Lesverdig fortelling fra en forgangen tid, men uten Ingstads opplysende kapitler med historikk og bakgrunnsinformasjon om natur og folk.

Peter Tutein
Grønn ungdom hele livet – Essforlagene 1965
En ukjent perle av en bok om en bortløpen sønn fra en dansk overklassefamilie, ført i pennen av hovedpersonen selv. Etter et mislykket forsøk på å verve seg som frivillig til den russiske borgerkrigen (hovedsakelig motivert av ønsket om å slippe unna familien) reiser Tutein som overvintrende fangstmann til Grønland. Senere drar han med en norsk fangstskute på selfangst til Kvitsjøen før veien går videre til nye eventyr. Alt sammen er fortalt med et herlig skråblikk og store doser selvironi.

Høydepunkt: Beskrivelsen av følelsen dagen derpå når du har spilt bort hele fortjenesten fra en fangsttur i løpet av første natta på land.
Dagens vurdering: Fantastiske, og befriende ærlige, beskrivelser av fangst og fangstfolk. Morsomme tegninger!

Iacob D Sømme
Ørretboka – Dybvad 1941
Nesten 600 sider om vår viktigste sportsfisk, men mye av boka handler om alt annet enn sportsfiske. Omkring en tredjedel behandler temaer som rasjonell utnyttelse av ørretbestanden og oppdrett av ørret. Boka er basert på vitenskapelige undersøkelser gjort på starten av 1900-tallet og mye av stoffet kan brukes direkte av sportsfiskeren. Ingen kan heller ta fra Sømme at han var forut for sin tid når det gjaldt å forstå truslene ørreten ville stå overfor i tiårene som fulgte – eksempelvis i form av sur nedbør og ødelagte gyteområder.

Høydepunkt: Vanskelig å velge.
Dagens vurdering: Et svært viktig historisk dokument, men krever at leseren selv siler ut hva som er relevant i dag.

Knut Rom
Etter ørret med stang og snøre – Cappelen 1967
Den beste grunnleggende instruksjonen i praktisk ørretfiske på norsk? Jeg tror det. Høykonsentrert kunnskap formidlet på forbilledlig og lettlest vis. Ikke på langt nær så dyptpløyende som Ørretboka, men langt mer håndgripelig for den jevne ørretfisker. Nærmest konsekvent formidlet fra en fiskers synspunkt, med fokus på hvordan en handler utfra det man observerer ved vannet eller elva.

Høydepunkt: Forfatterens fiskekompis som i mangel på hov forsøker å berge en tokilos sjøørret i paraplyen.
Dagens vurdering: Ekstremt god introduksjon til ørretfiske – om en ser bort fra den utdaterte utstyrsdelen.

Waldemar Hakkelberg
Storfugl og fjellørret – Tiden 1975
Til fjells etter fisk – Tiden 1976
Etter et langt liv skrev Hakkelberg fire bøker på fire år rundt midten av 1970-tallet. Dette nummer to og tre. På omslaget opplyses det at forfatteren er 75 år og 140 kilo. Her avløses jordnære historier fra korte og lange fisketurer av historier fra ungdommen, samt én og annen ramsalt skrøne. Bøkene er spekket med råd og tips innbakt i turbeskrivelsene. Når Hakkelberg gjør noe skriver han nesten konsekvent hvordan –enten det dreier seg om fisketeknikk eller koking av lapskaus. Spesielt inntrykk gjør historiene fra 1930-tallet og krigen, hvor Hakkelberg i perioder nærmest levde av fiskestanga samt kunnskapen om hva skogen og fjellet ellers bød på.

Høydepunkt: Når Hakkelbergs turkompis fanger en sekskilos ørret i sin egen underbukse.
Dagens vurdering: Befriende ujålete historier som fremfor alt minner oss om hvor enkelt villmarkslivet kan leves, og at det ofte er bedre å ha mye tid og lite penger enn omvendt…

Hans Lidman
Fiskefeber – Gyldendal 1958
Bortenfor vei og sti – Gyldendal 1965
Spillet over vannet – Gyldendal 1974

Svensken, født i 1910, er for meg den største av Skandinavias villmarksforfattere. Hans første bok på norsk kom i 1958. Så fulgte nye utgivelser – tett som hagl og i enorme opplag gjennom flere tiår. Spennvidden i forfatterskapet er stor: Barndommens og ungdomsårenes opplevelser i svenske skoger avløses av ferskere opplevelser – ikke minst fra Nordkalotten. Fisket står ofte i sentrum, men vare skildringer av naturen og naturopplevelsene gir et levende bakteppe. Aller best er kanskje Lidman når han skildrer menneskeskjebner – da gjerne fra de nederste trinnene av samfunnets rangstige. Rent litterært holder tekstene en kvalitet vi sjelden ser innen sjangeren i dag, og svarthvitt-bildene fremstår som solide – 50 år etter at de ble tatt. Å plukke ut enkeltbøker er i utgangspunktet en umulig oppgave, men de tre foreslåtte gir et fint inntrykk av spennvidden i Lidmans forfatterskap.

Høydepunkt: Skildringen av en julinatt i en tømmerkoie – sammen med en mann som nettopp har blitt knivmorder…
Dagens vurdering: Stor litteratur – uansett sjanger.

Thorbjørn Tufte
Alle mine fisker – Grøndal 1977
Tufte var ble fiskeboms allerede på 1960-tallet og var en av gründerne bak bladet Villmarksliv. I sin tiende bok oppsummerer han historier og erfaringer med fiskearter og fiskemetoder. Her får vi både fiskehistoriene, og tips til områder og teknikker for den som selv vil fange stor fisk. Et særpreg for Tufte var nettopp at han var helt spesifikk på hvor han hadde vært. Det gav ham både venner og fiender. Tufte virker dessuten svært motivert for å prøve nye fiskeslag. Det kunne kanskje dagens sportsfiskere lære noe av. Hva med en tur etter storsiken i indre Finnmark?

Høydepunkt: Storkveita som rettet ut splittringen og stakk…
Dagens vurdering: Matnyttige tips, men alt er ikke lenger som det var på 1970-tallet. Må leses med et kritisk blikk, ikke minst når det gjelder tipsene til gode områder.

Oddbjørn Lindsetmo
Storelg, sprek laks og bjørn ¬ Stensballe 1983
Veidmanns stier – Stensballe 1986

Trønderen Lindsetmo ga ut seks bøker i perioden fra 1982-1990. Den siste kom etter hans alt for tidlige død. Elgjakta var sentral i både bøkene og livet hans, men vi får også være med på loffeturer med hagle eller fiskestang, i tillegg til jakt i Alaska. Forfatterskapet rommer også en del høyst lesverdige historier fra gamle dager. Lindsetmo har en jordnær og enkel fortellerstil, og er en mester i å formidle både opplevelser og tankene som trekker ham ut på tur eller fyller hodet i en tursituasjon. Det er typisk at han legger jaktturen til et ulendt område med lite ryper – for å få være for seg selv…

Høydepunkt: Svensken som klipte håret av kona i desperat jakt på gult fluebindermateriale…
Dagens vurdering: God og ikke minst viktig lesing. Lindsetmo minner oss gang på gang om at friluftsliv kan gjøres enkelt og at det slett ikke bare er storfiskene som teller.

Even Rise
Makan til fiske! – 1985
Lang, het fiskesommer – 1989
På tidlig 1980-tall kom Even Rise som et friskt pust inn i norsk fiskelitteratur, med muntlig preget språk, spissformuleringer, lemfeldig forhold til adjektiver og slepphendt bruk av utropstegn. I likhet med Torbjørn Tufte er Rise ofte svært spesifikk på hvor han har vært, men som fisker skiller han seg fra Tufte. Her er det nemlig kun moderne fluefiske som gjelder. Finnmark er Rises norske lekegrind mens New Zealand er hans paradis på jord. Med skråsikker holdning deler Rise ut verbale lyskespark i de fleste retninger – samtidig som han har en nærmest imponerende evne til å rettferdiggjøre egne handlinger. Det kan i lengden bli litt slitsomt…

Høydepunkt: Laks på 3,5 kg på døgnflueimitasjon om 0,16 fortom.
Dagens vurdering: Fortsatt en viss underholdningsverdi, men langt fra like morsom som da jeg leste det første gang. Tekstene fremstår tidvis som nærmest uferdige.

Tor Hansen
Storlaksen kom i natt – Grøndahl & Søn 1974
Denne boka handler om én ting: laksefiske. Eller mer spesifikt: Den handler nesten utelukkende om båtfiske etter stor laks i Nidelva. De fleste historiene kommer faktisk fra ett enkelt vald på 300 meter. Dette kan kanskje virke smalt, men for noen historier! Hva med ni laks på tilsammen 85 kilo i løpet av ett døgn, en laks som kleppes ved å dykke fra båten eller flere historier om laks på over 20 kilo? Tor Hansen er en glimerende forteller og formidler også en del kunnskap – selv om en del av den kan virke noe utdatert. De færreste bruker vel i dag laksesneller med 300 meter 0,70-sene? Men uansett redskap: Verdensrekordlaksen sliter under siste fase av kampen.

Høydepunkt: Når forfatteren spår tidspunkt, vekt, fangststed og redskap for årets første laksefangst – og spådommen faktisk slår til.
Dagens vurdering: I stor grad et bilde fra en annen tid. Få vil kjenne seg igjen i Hansens laksefiske i dag, men historiene er absolutt verd å få med seg.

Jens Plough Hansen
Med fiskestang i fjerne farvann – Stensballe 1984
Der storfisken biter – Aschehoug 1992
Jens Plough Hansen var skandinavias ultimate fiskeboms og en ekstremt allsidig sportsfisker. Med stort skjegg, stort smil og store fisker fra alle tenkelige og utenkelige verdenshjørner tente han drømmer om utferd med fiskestanga i bagasjen. I tillegg var han med på å revolusjonere sportsfiskefotografiet. Smilende fiskere med fangst var plutselig kjedelig etter å ha sett Plough Hansens actionbilder. I disse to bøkene får du blant annet være med på røyefiske på Grønland, laksefiske i Alaska og storviltfiske på Azorene – i tillegg til mye annet. Her er det nemlig mange turer og korte tekster – uten samme særpreg som bildene hadde.

Høydepunkt: Ørretfiske på 4000 moh. i Kashmir er i alle fall rent bokstavelig et høydepunkt det er vanskelig å overgå.
Dagens vurdering: Det fengslende med disse bøkene var først og fremst de eksotiske destinasjonene og de nyskapende bildene. I dag har verden blitt «mindre», den jevne sportsfisker er mer bereist og fototeknikken har gjennomgått en revolusjon. Da forsvinner det meste av magien disse utgivelsene en gang hadde.

Jens Plough Hansen
Gjedde, abbor og gjørs – Stensballe 1981
Her øser Plough Hansen av sin praktiske erfaring med fiskeslag som flere har et forhold til. Resultatet er en bok som fortsatt har stor bruksverdi. Jeg er ingen ringrev når det gjelder disse fiskeartene, men nikker stadig anerkjennende og tenker jevnlig at akkurat dette skulle jeg visst «den gangen». Selv utstyrsdelen er såpass generell at den har en viss verdi i dag.

Høydepunkt: En enorm abborfangst tatt på fluer lagd av det danske vegvesenets orange merkebånd.
Dagens vurdering: Kunnskapen er like verdifull som da boka kom…