En ganske stor ørret…


I den nyeste utgaven av Alt om Fiske har jeg et dobbeltsides bilde på trykk som intro. Det vil si – det er Hilde som har tatt bildet. Jeg hadde nemlig mer enn nok med å fiske. Her er historien bak bildet, slik den ble fortalt i boka vår: New Zealand på langs.

Sommersola steiker fra skyfri himmel da vi neste dag gjenopptar forflytningen nedover grasslettene langs Waiau River. Humøret er godt, men vi kjenner begge gårsdagens maratonøkt i beina. Heldigvis er terrenget lett i dag. Fra tid til annen går ruta inn i små skogholt. Det er godt å slippe unna solsteiken en gang i blant. Jeg går i mine egne tanker, der vi rusler langs den vesle, klare elva. Da kommer de forløsende ordene fra Hilde: «Oi! Der er det en fisk». I det jeg snur meg, holder jeg på å gå på trynet i elva. Det Hilde enkelt og greit kaller «en fisk» er i virkeligheten en enorm ørret. Ikke nok med at den er stor. Den krysser rolig fram og tilbake i det glassklare vannet og plukker insekter fra overflaten. Dette er rett og slett en fluefiskers drøm: En stor, vakende ørret i ei lita, klar elv en skyfri sommerdag.

Ørreten plukker insekter i overflata, og den er stor...
Ørreten plukker insekter i overflata, og den er stor…

 

Vi setter oss rolig ned på bredden til fisken har flyttet seg litt oppover i kulpen. Så trekker vi oss forsiktig tilbake og setter fra oss sekkene. Her blir vi ei stund! Å forhaste seg er uaktuelt når en blir servert en slik mulighet. Jeg begynner å krype opp igjen langs bredden. Skjult av graset langs elva kan jeg betrakte ørreten på kun et par meters hold. Den er helt klart den største ørreten jeg noen gang har sett. Akkurat hva den tar er ikke så lett å si, men det virker ikke som den er spesielt selektiv. Etter å ha plukket små insekter i vannfilmen en stund, gjør den i alle fall et langt utfall til siden for å ta med seg et stort landinsekt som kommer drivende. Jeg bestemmer meg for å skifte fortomsspissen. En god meter 0,17 knyttes fast med skjelvende hender. I enden av den nå drøyt fem meter lange fortommen faller valget på en enkel imitasjon av et klekkende insekt. Ryktene sier at forsiktig presentasjon av flua og lang, tynn fortom er viktigere en hvilket mønster en velger i disse avsidesliggende elvene. Det første kastet skal i alle fall ikke bli for langt. Havner selve fluesnøret over fisken er sannsynligheten stor for at det er slutt på moroa for i dag. Kun flue og fortom skal innenfor synsfeltet til fisken. Det virker først som kastet blir i korteste laget, men så snur monsterfisken seg. Ulidelig sakte stiger den mot flua. Et enormt gap bryter overflata og klekkeren forsvinner med et grovt snøft.

Stor og tung, men ikke spesielt vill.
Stor og tung, men ikke spesielt vill.

 

Kampen blir ganske spesiell. Fisken varter verken opp med raske utras eller luftige hopp, men den er utrolig tung og sterk når den først bestemmer seg. Flere ganger må jeg legge svært hardt press på den for at den ikke skal gå inn under busker langs bredden. Ellers oppfører den seg merkelig rolig og gjør ikke noe forsøk på å forlate hølen. Likevel tar det en halvtime før den til slutt godtar å bli løftet ut av vannet.

Klar for å avslutte?
Klar for å avslutte?

Vekt har vi ikke, men at den er over tre kilo er det ingen tvil om. Høyst sannsynlig bikker den både firekilosgrensa og de magiske ti pundene, som er grensa for en troféfisk på New Zealand. Etter et «takk for kampen» får den friheten tilbake. Fang og slipp er på det nærmeste en forutsetning i små elver som dette. Det kan fort være flere hundre meter mellom hver fisk, og skulle alle som prøvde seg ta med fangsten hjem, ville det fort bli slutt på moroa. Uansett ville vi fått problemer med å ta vare på fire kilo fisk til vi fikk spist det opp, i denne varmen.

Får jeg noen gang en større ørret på tørrflue? Neppe!
Får jeg noen gang en større ørret på tørrflue? Neppe!

Jeg har forresten hele seansen på video. Kanskje får dere se det også en gang …