Jomfrujakta – fersking i villreinsfjellet


Reinsjaktas hemmeligheter har gjerne gått i arv fra far til sønn. Men hvordan går det når man har en far som aldri har rørt ei jaktrifle, og blir nødt til å finne ut av ting på egenhånd?

Hjertet hamrer tungt mot den steinete bakken som jeg presser meg tettest mulig ned mot. Jeg har dekning bak en steinblokk på toppen av en grusrygg. En stor reinsflokk befinner seg på den andre siden av ryggen i terrenget. Det er minst 100 dyr, kanskje det dobbelte. Jeg kan kjenne lukta og høre den karakteristiske gryntinga. De nærmeste dyrene kan ikke være mer en drøyt 20 meter unna.
Blikket glir over flokken på jakt etter kluftbukken jeg har kort på. Øynene stanser ved en stor returbukk. Den er godt skjult inne i massen, og det nyfeide geviret lyser enslig rødt mot resten av den bastkledde skogen. Et spørsmål dukker opp i hodet: Betyr det at den er i brunst når den har feid geviret? Bør jeg la den gå om den stiller seg åpent til?
Jeg blir revet ut av funderingen. En fin simle står med bredsida til, neppe mer enn 30 meter unna. Den har sett meg, men blir stående noen sekunder før den fortsetter. Litt senere gjentar det samme seg. Jeg skyter ikke. Liggestillingen er vond på det steinete underlaget. Børsa finner ikke ro. Gradvis forstår flokken at noe er i nærheten. De klumper seg sammen og trekker seg etter hvert unna. Noen minutter senere er situasjonen over. Jaktkortet mitt er fortsatt helt.

Det er greit å speide etter rein i sånt vær og slike omgivelser…

Ettertanke
Mange tanker surrer i hodet i etterkant av situasjonen. Men høstkvelden blir stadig mørkere, og før jeg kan starte på tankeprosessen må jeg finne et sted å tilbringe natta. Jeg har fjellduk og en lett dunsovepose i sekken, men først skal jeg sjekke om noen av hyttene ved Enøvlingen kanskje står åpne. Om ikke annet vil et vedskjul gi litt ekstra le. Fornøyd kan jeg konstatere at hytta til Dovre Fjellstyre står åpen i anledning reinsjakta. Med fyr i ovnen blir det fort varmt, og med middag i magen og en rykende kopp solbærtoddy i hånda er det tid for å oppsummere dagen.
I det store og hele er jeg fornøyd. Først og fremst kjenner jeg en stor tilfredstillelse av å ha forutsett hvor denne flokken kom til å passere. Men hvorfor ble det ikke tellende resultat? For det første var opplevelsen med å få en så stor flokk på seg overveldende, og jeg var heller ikke klar nok på hva jeg skulle gjøre. For det første hadde jeg ikke tatt stilling til hvorvidt jeg skulle felle simle om den muligheten bød seg. For det andre var jeg uforberedt på hvor mye mer ukomfortabelt det er å ligge i ei steinrøys når skuddet skal gå, i forhold til på skytebanen.
Siden jeg fikk tildelt jaktkort har jeg skuttt omtrent 300 skudd. I tillegg har jeg trent avtrekk med klikkpatron hjemme i stua. Men all trening har vært på liggende skyting, og i stor grad med anlegg. Da situasjonen oppstod hadde jeg ingen anelse om hvor gode skyteferdighetene mine var i en mindre ideell situasjon. I tillegg ble jeg altså liggende å fundere på hvorvidt bukken jeg så var i brunst. Den slags spekulasjoner bør man være ferdig med i forkant av jakta. Alt i alt gjorde dette at situasjonen forsvant.

Hytte ved Enøvlingsvatnet i Dovrefjell. Skredahøin i bakgrunnen.

Skuddsjanser
Det blir flere dager i fjellet mens august blir september. Det er godt med rein i området, og flere muligheter presenterer seg. Gjennomgående er problemet fortsatt at jeg har basert meg på å skyte liggende, og kun har trent på det. Én gang kommer dyrene mot meg oppover ei bratt li. Det er umulig å få rent skuddbilde, samtidig som bakgrunnen er sikker. I sittende stilling hadde situasjonen vært langt bedre. En annen gang går ei simle omtrent rett på meg. Den blir stående på omtrent 70 meters hold mens jeg siger ned i liggende. Jeg har stor sekk på ryggen, og det blir umulig å finne en skikkelig skytestilling før simla aner uråd og forsvinner. Også her ville sittende stilling, støttet mot sekken, vært et godt alternativ. To ganger åler jeg meg inn på dyr gjennom vierkratt, bare for å finne ut at det er umulig å få et rent skuddbilde så lenge man ligger i krattet. Det er ingen tvil om at hver dag gir mye ny lærdom, men jeg begynner etter hvert å bli klar for å få dyret mitt også.

Dyregraver i Enøvlingshøi i Dovrefjell. Det gir en snodig følelse av tilhørighet å se forfedrenes fangstanlegg når man selv er på reinsjakt.

Siste mulighet
Fire dager dager gjenstår av jakta i det jeg rusler opp lia fra Dovregubbens hall ved E6. Villreinstelefonen melder at omtrent all rein i Snøhetta Øst står i et ganske lite område rundt Grisungdalen, Gardsenden og Nysetri. Det kommer til å bli tett mellom jegerne i helga. Derfor har jeg valgt å ta med teltet et stykke inn i terrenget. Sannsynligvis vil det gi meg en time eller to forsprang morgen og kveld, på de fleste andre jegerne. Samtidig har jeg fordelen av å nærme meg fra en annen kant enn andre jegere.
Jeg får en flokk i kikkerten så fort jeg har satt opp teltet, men den støkkes av to andre jegere. Senere på dagen har jeg en god skuddsjanse på simle, før flokken får ferten av meg og stikker. Jeg vurderer der og da holdet som for langt, men skritter det etterpå opp til omkring 100 meter. Det blir dagens siste sjanse. Tre dager igjen, med andre ord.
Det er stappmørkt i teltet da jeg tidlig neste morgen fyrer opp primusen, koker kaffe og spiser frokost. Jeg rusler i retningen flokken tok i går kveld, men ser ingen dyr. Dagen er varm og klar da jeg kommer tilbake til teltet. Planen er å ta en matbit, og så rusle i motsatt retning. Jeg tar liggeunderlag og primus ut, nyter høstsola og bruker kikkerten med jevne mellomrom.
Plutselig kommer tre rein luntende over en rygg i terrenget, noen få hundre meter unna. Primusen stenges i en fart, og med bare kniv og rifle avanserer jeg i terrenget. På drøyt 300 meters hold legger dyrene seg ned. Det er knapt dekning å finne mellom oss. Hva gjør jeg nå?

Fantastisk høstmorgen ved Enøvlingen.

Lav åling
Terrenget gir ingen gode ruter inn mot dyrene. Den eneste muligheten jeg har er å åle meg gjennom terrenget, rett mot de. Sjansen for å lykkes vurderes som liten, men jeg prøver. Sakte men sikkert beveger jeg meg i riktig retning. Et par store grastuer gir skjul et stykke, og jeg kan avansere på magen gjennom ei halvfrossen myr. Plutselig blir jeg var at ett av dyrene har reist seg opp og ser mot meg. Jeg blir liggende helt stille i myra med ansiktet ned. Noen minutter senere har reinen lagt seg ned, og jeg kan fortsette smygingen. To ganger til reiser det ene dyret seg opp ettersom jeg nærmere meg. Begge gangene legger jeg meg dønn rolig i myra. Den siste gangen er reinen tydelig urolig og de to andre reiser seg også. Men da er jeg også på skuddhold, med fint anlegg mot ei grastue.
Rifla lirkes fram, bogen finnes i trådkorset, skuddet går og jeg ser en det driver hår av dyret i motlyset. I det alle tre har beveget seg et par hundre meter, uten å vise svakhet, tar tvilen tak for alvor. Har jeg skadeskutt? Jeg merker meg stedet hvor dyrene sto. Hvilket av de tre som ble påskutt er jeg ikke 100 % sikker på, så oppfølgingsskudd er uaktuelt. Tida står stille. Om det går ti sekund eller to minutter aner jeg ikke. Så får den ene problemer med å sette føttene under seg. Like etterpå ramler den som en sekk. Lettelsen er enorm. Etter fem minutter rusler jeg fram. Kula kunne ideelt sett ha rammet dyret fem cm. lenger fram, men begge lungene viser seg å være gjennomskutt. Mitt første storvilt er et faktum. Jeg kjenner en blanding av glede, vemod og takknemlighet. Ti dager i fjellet har fått sin konklusjon. Så får det heller være at jeg kunne skutt et dyr med godt over den dobbelte slaktevekta på kortet.

Til slutt ble det kalv i stedet for kluftbukk, men jaktgleden regnes bedre i dager enn i kjøttvekt…

Neste gang
Jeg har neppe søkt reinskort for siste gang, men kommer nok til å forberede meg litt anderledes ved neste anledning – spesielt på skytebanen. Liggende stilling, spesielt med anlegg, har helt klart sine begrensninger – selv i høyfjellet. En klar ambisjon blir derfor å trene på sittende skyting, gjerne med sekken på, slik at jeg har en klar oppfatning om hva jeg er god for i denne posisjonen. På samme måte vil det være et mål å få kontroll over stående skyting på korte hold. I tillegg bør skytetreningen gjenspeile at mange av situasjonene kan være over på noen sekunder.
Med denne tryggheten i bunn hadde årets reinsjakt kommet til sin konklusjon mye tidligere for min del. Men vent – da hadde jeg fått mange færre dager i det nydelige høstfjellet…

Etter jakta har jeg prøvd å få kontroll på hvordan man ser at reinen er i brunst. Fra jegere i Budal,som riktignok presiserer at dette er lokale oppfatninger – ikke eksakt vitenskap, har jeg fått denne forklaringen: Bukken feier geviret før brunsten starter. Med andre ord trenger ikke en bukk med feid gevir være i brunst, men en bukk med bast på geviret nesten sikkert ikke er brunstig. Bukkene som feier geviret først er imidlertid også de første som blir brunstige. Det er først og fremst på atferden man ser at bukken er i brunst. Den går gjerne og skvetter urin på seg selv, og gnir bakbena mot hverandre. «Utstyret» er dessuten ofte godt synlig mellom bena. Den viser også tydelig interesse for simlene, og er tilsvarende ivrig på å skubbe unna andre bukker. Akkurat denne bukken tilhører Blunose-flokken på den canadiske tundraen.