Snø og granskog…


Da jeg vokste opp i en dal på det indre Østlandet var vintrene kalde, lange og snørike. Det er i alle fall slik jeg husker de. Heldigvis kan hjemtraktene fortsatt varte opp med vinterdager som kan måle seg med de som ligger i minnet.

I det jeg parkerer ved starten av skiløypa konstaterer jeg at forholdene er nærmest ideelle: Snaut ti kuldegrader og vindstille under en lav, gyllen midtvinterssol. Sporene er faste som trikkeskinner, men utenfor løypa ligger løssnøen dyp. Når man har forlatt innlandet og bosatt seg på en værhard del av kysten, er det noe fasinerende med et sted som dette. Her ramler snøen rett ned og blir liggende der den falt til den smelter en gang utpå våren. Skiene klipses på, og jeg tar fatt på den innledende stigningen. Et par-tre kilometer jevn mote må forseres før de slake myrene venter. Jeg blir gående å se på de snødekte granene som omkranser løypa. Var det ikke Tarjei Vesaas som skrev sitt første dikt om nettopp snø og granskog? Planen var egentlig å tenke skiteknikk på denne turen, men nå brukes hjernekapasiteten i stedet i et forsøk på å hente diktet fram fra glemselen. Jeg husker i alle fall at snø og granskog i følge Vesaas er «heimsleg», og nikker anerkjennende for meg selv. Det er definitivt sant. Før var granskogen først og fremst tett og ufremkommelig – sommer som vinter. Nå er den blitt et symbol på innlandets ro og uforgjengelighet.

Skiløpere i snødekt vinterskog. ---- Skiers in snow clad forest. Mens jeg har fundert på Vesaas er motbakken bak meg. Nå venter belønningen i form av slakere terreng. Den gangen jeg var aktiv og relativt ambisiøs skiløper var det slake landskapet her på kjølen ideelt for sesongens første skiturer. Terrenget var som skapt for å få teknikken og snøfølelsen til å sitte, uten stadig å bli avbrutt av springbakker og fiskebeinsmoter. Nå for tiden skal jeg være ærlig nok til å innrømme at behovet for bratte motbakker sjelden melder seg selv om sesongen skrider fram, og slakt skogsterreng passer derfor fortreffelig gjennom hele vinteren Blikket vandrer fra skogen og ned på skiene. Det er et rart skipar jeg bruker: Madshus med blåsåle fra det aller tidligste 90-tallet. Egentlig er de alt for myke, nærmest slaskete. Hver gang jeg tar de på lurer jeg først på om de har brukket av elde og slitasje. Så husker jeg at det rett og slett er slik de kjennes ut. Det gjelder bare å ha nerver til å smøre kort nok.

Skiløpere i snødekt vinterskog. ---- Skiers in snow clad forest.
Jeg holder det gående så lenge jeg orker, og går litt til i ren glede over omgivelsene. Kameraet i rumpetaska er dessuten en velkommen unnskyldning for hyppige pauser. Slutten på turen har jeg sett fram til: For å komme tilbake til bilen venter den samme bakken som tok meg opp på kjølen, men nå i motsatt retning. Nå suser både snø og granskog forbi i ekspressfart. Jeg vet det blir en stund til neste gang jeg kan nyte det synet, men finner nok en gang trøst i Vesaas. Snø og granskog har nemlig i seg; «ein lovnad om å koma heim … heile tida til det er sløkt i våre innlandshjarte». Det er rent så en kan bli rørt. Enda godt at man uansett har tårer i øyekroken etter noen kilometer rask utforkjøring en kald vinterdag…