Noen tanker om fotografens søppelbøtte


Har du opplevd at uskarpe bilder blir skarpe, bare de får ligge en stund på hard-disken og modne?

Fotografen John Shaw skrev en gang før digitalkameraets inntog, at hovedforskjellen mellom amatørfotografer og proffer var at proffene hadde mye større søppelbøtte ved lysbordet. Underforstått: En proff fotograf stiller høyere krav og kaster en større del av bildene sine.
Akkurat nå går jeg gjennom en del mapper i Lightroom, sletter unna, justerer bilder, legger inn søkeord og får de ut i arkivet. Da tenker jeg stadig på dette utsagnet. Samtidig kjenner jeg meg igjen i en annen av Shaws beskrivelser av sorteringsprosessen. Av og til kommer et bilde som nesten er et blinkskudd. Kanskje er situasjonen helt perfekt, men eksponering eller fokus er feil. Slike bilder er det hardt å kaste og ofte blir de liggende i håp om at det skal ha blitt bedre til neste gang du ser på de.

Det blir de sjelden…

Shaw skrev at han vurderte en egen arkivmappe for «Bilder jeg er følelsesmessig knyttet til, men aldri ville drømme om å sende til en redaktør.» Bildet under hører definitivt til i den kategorien. Slike splittbilder kan skjære seg på minst 100 ulike måter. Man er avhengig av klart vann, riktig lys, fisk på kroken og en fiskekompis som har et avslappet forhold til å miste fisk. Dessuten har man i praksis lite kontroll på komposisjonen. Strategien er å ta så mange bilder som mulig og håpe at noen blir bra. Dette bildet har omtrent akkurat den komposisjonen jeg ønsket og det hadde passet glimrende på en forside i et blad.

Problemet er at det ikke er skarpt.
Det kan aldri brukes til noe, og jeg burde slettet det med en gang.
Det klarte jeg ikke.
Jeg lot det heller bli i mappa…
I håp om at det er blitt skarpere til neste gang jeg titter innom…

Man vet jo aldri? Kanskje bildet blir skarpt om det får ligge et par år…