Valpetur på vidda


Et par trekkhunder gir en ekstra dimensjon til turen, selv når de er for unge til å trekke… Det er en gnistrende klar vinterdag i det vi setter kursen innover vidda. Målet er å bruke de neste ti dagene til å venne våre nye turkompiser – grønlandshundene Kangia og Thule – til friluftslivets gleder. Selv om de ikke er mer enn åtte og ni måneder gamle, har de allerede hatt en del netter på telttur. Men så lenge som dette har vi aldri vært ute sammen før. Vi drar hver vår pulk, mens de firbeinte foreløpig får nyte friheten. Det er først neste vinter vi kan bruke de som trekkhunder. Voksne grønlandshunder er typiske båndhunder – spesielt i områder med reinsdyr, men Kangia og Thule får altså foreløpig gå fritt. Det er veldig god trening for unge hunder, og på denne delen av vidda skal det ikke være rein vinterstid.

Skal vi hoppe ned der Thule?
Skal vi hoppe ned der Thule? Men er det helt trygt da Kangia?

To personligheter
Som vanlig raser hundene rundt den første timen. Alt skal undersøkes og det skal springes, herjes og lekes. Thule skal dessuten pisse på alt som stikker mer enn fire centimeter opp av snøen. Vi vet de roer seg etter hvert. På slutten av dagen tasser de stort sett bak pulken, og så fort vi stopper går de i gang med å lage seg liggeplasser. Thule er ikke så nøye på underlaget. To runder rundt seg selv er normalt nok til at gropa godkjennes – så inntas hvileposisjonen. Kangia er derimot langt mer omstendelig. Det skal først gås noen runder i begge retninger. Så betraktes liggegropa en stund med granskende mine. Vanligvis må justeringer og utbedringer til før gropa prøveligges. At den da er godkjent hører med til sjeldenhetene. Dermed er det bare å fortsette med planering og finpussing. Når vi tar en kort drikkepause er Kangia normalt ferdig med konstruksjon av liggeplassen, akkurat i det vi skal gå videre.

Åhhh, klø meg litt mer akkurat der er du snill.
Åhhh, klø meg litt mer akkurat der er du snill.

Rare lyder…
Det er mye nytt å oppdage for små valper. Thule har stor moro av å løpe etter snøklumper som vi sender ned skråninger. Tidvis ender det med de mest halsbrekkende trynestup når han kaster seg fram det siste stykket for å sette tennene i snøkladden. Kangia er mer interessert i de rare lydene i snøen. Når snødekket setter seg med et dumpt drønn stopper hun og legger hodet tankefullt på skakke – tydelig undrende til hva som kan ha lagd en slik lyd. For å undersøke nærmer kan hun dytte hele ansiktet ned i snøen. Etter å ha vurdert årsakssammenhengen en stund til finner hun det formålstjenlig å undersøke om det var hun selv som lagde lyden. Etter et spenstig luftsprang plantes forpotene hardt i snødekket – omtrent slik man har sett jaktende rever gjøre det. Vel, de er jo begge hundedyr, så likheten er neppe tilfeldig.

Øyyy! Vent på meg da!
Øyyy! Vent på meg da!

Fotbad
Foran oss ligger en stor elv. Ruta vår fortsetter på den andre siden. Overvannet renner på isen, og vi jobber oss oppover for å finne et tørrere sted å krysse. Etter hvert finner vi et område hvor overflaten ser mer innbydende ut. Hilde er først ut, og Kangia følger etter. Jeg ser at isen ikke er tykk, men vurderer forholdene som greie. Thule er derimot alt annet enn klar for å følge etter. Han står på bredden og går gjennom et imponerende lydregister som forteller at dette er i skumleste laget. Slik har han vært hele vinteren. Blank is, uten snødekke, er skumle greier. Jeg lokker og lurer og får han med meg, men før jeg har gått mange meter bryter jeg gjennom islaget som dekker overvannet og står plutselig i vann til knærne. Thule fyker som en strek tilbake til bredden og gir tydelig uttrykk for at det i alle fall ikke er hans skyld at dette hendte. Sa han ikke fra kanskje? Jeg stabler meg tilbake opp på isen og gjør retrett. Etter å ha søkt litt lenger motstrøms finner jeg en mye bedre plass å krysse og tar meg enkelt over til den andre siden. Jeg er sint på meg selv. Man gambler ikke med usikker is! Gjennomvåte skisko er en liten pris å betale for den feilen.

Artig med snø!
Artig med snø!

Værfast
Etter et raskt sokkeskift kommer vi oss videre. Det går overraskende greit å holde liv i føttene, helt til vi stopper for å sette opp teltet. Da blir det fort rimelig kaldt. Jeg plasserer skiskoene i soveposen gjennom natta, uten at det hjelper så alt for mye. Neste dag blir kort. Vi har ikke godt langt før vinden begynner å friskne på kraftig. Kompass og GPS hjelper oss å holde retningen, men det går sakte. Etter hvert forsvinner sikten helt, og vinden øker stadig. Samtidig begynner følelsen å forsvinne føttene. Det er tid for å sette opp leir. Normalt settes hundene på lenke så fort vi starter å sette opp leiren. Det er ikke nødvendig i dag. Begge to krøller seg sammen og legger seg med en gang vi stopper. I det vi starter med teltet får Kangia en lys idé, og kommer trippende inn under den blafrende teltduken mens vi jobber med å tre i stenger. Hun er ikke direkte samarbeidsvillig da vi bestemt forklarer at dette ikke er hennes liggeplass.

Et hundeliv, også for valper...
Et hundeliv, også for valper…

Herdet av polarnaturen
Snart ligger vi altså der i teltet og hører vinden hyle og snøen piske på utsiden. Det er med et lite stikk av dårlig samvittighet vi tenker på de to som må bo ute i dette været. Kangiga har krøllet seg sammen i ei grop med halen over snuten. Thule sitter lenge krokrygget og tilsynelatende slukøret med ryggen mot vinden før også han krøller seg sammen. Det virker brutalt for to hunder som enda har måneder igjen til ettårsdagen. Samtidig vet vi at det er nettopp dette livet som har gjort at grønlandshunden har utviklet seg til det den er. Rasen er pr. definisjon brukshunden på Grønland, og Arktis velger brutalt bort individer som ikke er tilpasset forholdene. Der har hundene alltid bodd ute. Derfor tåler de det fra de er bittesmå. På samme måte tåler de kulde, hardt arbeid og lite mat. Også i lynnet til grønlandshunden ser man evolusjonens spor. Hundene har blitt håndtert av mange forskjellige personer i en familiegruppe. Dermed er de generelt hengivne og glade i folk – uansett hvem det er – og fullstendig ubrukelige som vakthunder. Både i gammel tid og inn i våre dager har et hundeliv hatt liten verdi på verdens største øy. Individer som har vist aggresjon mot folk har derfor fort blitt tatt av dage.

Nei! Kangia! Det er ikke du som skal være bakerst!
Nei! Kangia! Det er ikke du som skal være bakerst!

Masse energi
Vi blir liggende værfast i nesten to dager. Da er både tobeinte og firbeinte mer enn klare for å komme seg i gang igjen, med masse oppsamlet energi som skal ut. Her og der ligger det gamle, avspiste reinskadavere. Det er så klart spennende for en liten hund. Da gjelder det å plukke med seg et bein hver som de stolt bærer med seg videre. Med jevne mellomrom legger de seg ned for å gnage. Vi fortsetter bare å gå, og plutselig kommer både Kangia og Thule susende opp på siden av oss igjen – før de legger seg ned og gnager videre. Det er likevel begrenset hvor lenge det er greit å ha hvert sitt bein. Thule vil ha Kangia sitt også, og mister så klart sitt eget kjøttbein i jakten. Han er større og raskere enn Kangia, men hun er mye kvikkere i vendingene. Hver gang han er helt i hælene legger hun inn en krapp sving, og dermed er Thule langt bak igjen. Til slutt går han lei og lar Kangia springe i store svinger fram og tilbake rundt pulken, mens han pliktskyldigst gjør små utfall hver gang hun suser forbi.

Ok. Jeg gir meg med en gang...
Ok! Jeg gir meg med en gang…

Mot slutten
Dagene går og det samme gjør vi. De to siste dagsetappene blir av det lange slaget. Vi merker at hundene begynner å bli slitne, så det er nok greit at det ikke er lenge igjen. På slutten av dagene går de gjerne side ved side bak pulken. Innimellom kaster de blikk på hverandre. Det ser ut som de snakker sammen: «Tror du det er langt igjen, Thule?» «Det er ikke godt å si. Tror du vi snart skal hjem? Og blir det noe mat snart?» Den siste dagen merker vi at sola er i ferd med å bli sterkere og dagene lengre. Det er såpass varmt at vi setter oss rett ned i snøen når vi tar den siste pausen. Thule kommer tassende bort til Hilde. Først legger han hodet på låret hennes for å få kos. Så kryper like godt hele den drøyt 20 kilo tunge hunden opp i fanget hennes – og sovner. Kangia kommer krypende og legger seg godt til rette med hodet på Hildes lår. Snart puster også hun tungt. Det er nok like greit at bilen bare er et par kilometer unna…

Likte du historien? Gi oss gjerne en stemme i kåringen av årets villmarking. Klikk her for å gå til avstemningen.

Thule kryper opp i fanget til matmor og sovner. Kangia vil også være med. Tydeligvis på tide å sette kursen hjemover mot hundegården...
Thule kryper opp i fanget til matmor og sovner. Kangia vil også være med. Tydeligvis på tide å sette kursen hjemover mot hundegården…