Grønland – på loffetur etter røya


Mange realiserer drømmen om sjørøyefiske på Grønland i form av en ferdigkjøpt pakketur. Men du kan også organisere alt på egenhånd og dra på loffen med fiskestanga – akkurat som i den norske fjellheimen…


Sommerdagen er varm og skyfri. En liten vind holder de ellers plagsomme insektene på avstand. Det er tredje dag på vår to uker lange fottur på Vest-Grønland mellom bosetningene Sisimiut og Kangerlussuaq. Nå er det er tid for en liten lunch.
Nede på sletta under oss renner ei lita elv. Etter at dagens rasjon med kornblanding og nudler er satt til livs merker jeg at blikket stadig oftere blir trukket i retning av det mørkeblå, dype vannet i elva. Jeg må i alle fall stikke ned og ta en titt. Hilde bestemmer seg for å drøye tida med en kaffekopp.

I denne vesle elva sto røyer i kilosklassen tett i tett.

Skygger
Jeg sniker meg ned til den sivkransede bredden og kikker ned i elva. Dybden varierer fra noen få desimeter til et par meter, og strømmen er mye sterkere enn det ser ut til på avstand. I det krystallklare vannet ser man rett til bunns, og jeg kan ikke unngå å merke en skygge som piler unna. For å sjekke at det ikke bare var en enslig røye tar jeg en titt i neste kulp også. Pulsen raser i vei når jeg ser en hel stim med sjørøyer i den dype kulpen. Det er minst ti av de, og alle er garantert over kiloen. Her er det helt klart bare en ting å gjøre: Ta en forlenget lunsjpause og rigge opp fiskeutstyret.
Fra sekken lurer jeg fram den femdelte fluestanga. Den rigges med flytesnøre, fluorkarbonfortom og en fortynget rekeimitasjon som visstnok skulle være fortreffelig for sjørøya. Jeg har fisket meg ned et smalt, men dypt sideløp når det skjer. En bølge og et plask i det grunne vannet, et raskt tilslag og fast fisk. Sjørøya på Grønland er en fighter av ypperste klasse, og halvkilosfisken lager en morsom kamp – selv på sjuerstanga.

Sjørøyer tatt på flue.

Trøbbel
Forsiktig beveger jeg meg mot hølen hvor jeg så stimen med storfisk i sted. De første kastene gir ingen respons, og etter noen minutter kjenner jeg en liten skuffelse. Rolig sniker jeg meg nærmere, for å se at de fortsatt er der. Joda, en håndfull storfisk står rolig langs bunnen – uaffisert av mitt nærvær. Jeg når rett og slett ikke ned i det dype, hurtigstrømmende vannet.

Først bytter jeg til en tyngre, og lettere dresset flue. Det hjelper litt, men langt fra nok. Så prøver jeg å knyte på ei flue til. Når jeg i tillegg legger kastet godt motstrøms kommer jeg ned til bunnen. Problemet er at storrøyene virker helt uinteresserte i godsakene som blir servert. Tida går mens jeg prøver å true de gjenstridige røyene til å ta. Hilde har sovnet i lyngen bak meg.

Orange Rapala ble redningen…

Bekjennelsen
Til slutt er det bare en ting igjen å prøve. Fra flueboksen plukker jeg fram en liten, orange rapalawobbler. Pasjonerte fluefiskere vil sikkert se med gru på en slik handling, men med 14 dager på tur og fisk på middagsmenyen et ikke ubetydelig antall dager er det utrolig hvilke skritt en kan ta. Bare potetmos på tallerkenen frister ikke.

Naturformidling nyhetsbrev

Liker du det du leser? Meld deg i så fall på mitt nyhetsbrev.

Ved å legge inn din e-postadresse i skjemaet og klikke på “Meld på” samtykker du i å motta nyhetsbrev fra www.randulfvalle.no. Mer informasjon her

Den vesle wobbleren lobbes på skrå ut i strømmen og starter sin nikkende bevegelse. På tredje kastet smeller det til og denne gang er det større saker. Hilde våkner av gledeshylet mitt og finner fram kameraet. Selv er jeg på vei nedover i full spurt, på slep etter den hissige røya. Backingen er nemlig allerede på vei ut gjennom toppringen. Etter noen herlige minutter begynner kreftene å ta slutt og jeg kan lande en plugg av ei røye med et fast grep under gjellene. Min første skikkelige grønlandsrøye er et faktum. I løpet av de to ukene vi er underveis skal det bli flere…

Det finnes også røye i flere vann på Vest-Grønland.

Ny sommer
Ett år har gått og vi er tilbake på Grønland. Første del av turen har vi tilbragt i kajakk i området rundt Aasiaat, nå står vi på lokalbåten og ser inn mot den lille bosetningen Qasigiannguit. Hit kommer man ikke med fly, og det trigget interessen vår. Vi har blinket oss ut ei lita elv og et par innsjøer i retning innlandsisen. Turen inn dit tar et par dager, den første dagen har vi en stund følge av en av bosetningens løshunder. Det er forsåvidt hyggelig med selskap, men vi er lettet når vår firbeinte turkomps setter kursen hjemover.
Fjorårets erfaringer har medført noen endringer i utstyrsutvalget. Til fluestanga har jeg skaffet meg hurtigsynkende fortom. I tillegg er slukstanga med. Endringen på flueutstyret gir gode resultater i elvene. Raskt og dypt virker å være resepten som trigger hugg. Lett dressede og fortyngede rekeimitasjoner i hvitt og rødtoner gjør suksess i enden av fortommen.

Les flere saker om fluefiske

Slukstanga gjør ikke bare at Hilde blir mer involvert i fisket. Den gir oss også muligheten til å utforske fisket i større vann. Vi finner til dels fin røye i flere av de, antagelig bestander som ikke vandrer ut i saltvann. De er ikke like blanke og smellfeite som sjørøyene, men gir morsomme kamper og gode middager. Sluker i knallfarger er effektivt, og en skrikende orange rapalawobbler blir en favoritt.
Etter ei ukes tid på loffen er vi tilbake i Qasigiannguit. Bagasjen vi fikk sette igjen på hotellet før vi la ut på tur, finner vi der vi plasserte den – rett foran resepsjonsdisken. Vi rekker en rask lunsj før lokalbåten kommer. Den skal ta oss videre til nærmeste bosetning med flyplass. Så er det tid for hjemreise, men vi er begge sikre på at vi skal tilbake til verdens største øy.

Grønland er i alle fall stedvis grønt.

Tips til Grønlandsturen:

Tidspunkt:
Fra midt i juli og utover i augst traff vi i alle fall sjørøya…

Transport:
Air Greenland flyr mellom Kjøbenhavn og Kangerlussuaq. En tur-returbillett på denne strekningen koster fra ca. 5000 og oppover. Siden Grønland ligger noen timer bak oss, kan du starte fra de fleste byer i det sørlige Norge om morgenen og være på plass på Grønland midt på dagen, lokal tid. Samme flyselskap flyr også lokalt på Grønland med utgangspunkt i Kangerlussuaq.
I Diskobukten på Nordvest-Grønland kan du benytte deg av rutebåten for å komme til bosetninger som ikke er tilgnengelige med fly, eksempelvis det relativt tradisjonelle samfunnet Qasigiannguit. Sjekk rutetider på www.diskoline.dk

Overnatting:
De fleste bosetningene har overnattingsmuligheter – alt fra campingplasser og vandrehjem til finere hoteller. Nettsiden www.greenland.com gir god oversikt

Fiskekort:
Kjøpes på postkontorene og koster 200,- for en uke og 500,- for en måned.

Kart og orientering:
Det finnes gode vandrekart i skala 1:100 000 for de mest besøkte delene av Vest-Grønland. For mer perifere områder er det kart i skala 1:250 000 som gjelder. Jeg har bestilt på www.scanmaps.dk og har hatt gode erfaringer med det. Merk at kompassets misvisning er svært stor (rundt 40 grader). Vandrekartene har linjer for magnetisk nord, som forenklere navigering med kart og kompass.

Båttransport og tips:
Ønsker du båttransport rett til en god elv? Ta i så fall kontakt med de lokale turistkontorene, som du finner via www.greenland.com

Mat og drivstoff:
Det finnes butikker i de fleste bosetningene, men vareutvalget kan variere. I de større samfunnene er vareutvalget normalt bra, men du kan ikke regne med å få tak i gass til primusen over alt. En brenner som takler bensin er en grei forsikring. Er du god til å fyre høyfjellsbål på lyng og kratt kan det gi en del av kaffevarmen, men pass på at du ikke starter lyngbrann. Noen av områdene på Vest-Grønland er svært tørre.

Sikkerhet:
Vest-Grønland er ikke vesentlig forskjellig fra norske fjell, hverken når det gjelder klima eller terreng. Har du en del turerfaring fra norske fjell, gjerne fra stiløse områder, vil du normalt klare deg greit. Men husk at du er i øde områder og langt fra folk. Vær også oppmerksom på at elvene som kommer fra innlandsisen kan bli svært store på slutten av varme sommerdager.

Røyene gir fine kamper på lett utstyr.