Jan Mayen – vulkanøya i vest

– Hvorfor jeg søkte jobb på Jan Mayen? Muligheten til å bo og leve et halvt år i unik natur på Norges eneste aktive vulkan, isolert fra resten av verden var grunn god nok, forteller Sofie Kolsum (25) fra Tromsø. – I tillegg var det forlokkende å bli kjent med seg selv i en ny setting borte fra alt jeg tidligere har gjort.

Hun er én av fire utstasjonerte på øya fra Meteorologisk institutt, i tillegg til 14 personer fra Forsvaret. De fire på «Metten» jobber turnus med ett døgn på vakt og tre døgn fri. Det gir muligheter for å utforske den unike naturen lengst vest i Norge, det halve året de er her. Denne gangen brukes fridagene blant fjellene sør på Jan Mayen. Landskapet er delvis dekket av snø, men her og der stikker svart, skarp lavastein opp. Vind og snøbyger feier gjennom lufta mens tåka kommer og går. 

Topptur eller strandtur?

Denne gangen har Sofie Kolsum faktisk med seg søsteren Ina på tur. Snaut ti ganger i året lander Hercules-fly fra Forsvaret på en grusdekt landingsstripe med forsyninger og nytt personell. Når flyrutene ligger til rette for det, kan venner og familie besøke de utstasjonerte. Planen for turen var å bestige Rudolftoppen, som med sine 769 moh. er den høyeste på den sørlige delen av Jan Mayen, men klarværet fra meldingene lar vente på seg. Det ender med tur til hytta Gamle Vera på vestkysten i stedet for topptur.

 – Når man er på en liten øy midt i havet skifter været utrolig fort, forklarer Sofie og forteller at værmeldingen mest oppfattes som veiledende og man alltid planlegger for de fleste eventualiteter. Lavt skydekke er mer regelen enn unntaket. Gjennomsnittlig er det kun 4,4 dager i året at hele øya er skyfri.
 ­– Men vi bruker å si at det alltid er klarvær på Jan Mayen, fortsetter Sofie.
 – Det gjelder bare å finne ut hvor …

Vulkanøy

Hele Jan Mayen er av vulkansk opprinnelse og små og store lavaeforhøyninger stikker opp over alt. Det sies at naturen her kun har tre farger: Grønt gress, hvit snø og svart lava. Nordre del av Jan Mayen består av vulkanen Beerenberg. Den ble regnet som utdødd, helt til et kraftig utbrudd i 1970. Det hittil siste kom i 1985. For en geolog som Sofie Kolsum gjør det øya ekstra interessant.

Med sine 2277 moh. kommer Beerenberg stadig til syne når man beveger seg rundt på Jan Mayen. Toppen er dekket av en isbre, som noen steder går helt ned i sjøen. Fra vår posisjon virker det ikke som toppen er så langt unna. De som har vært der forteller en annen historie. Et fjell på over 2000 meter med foten i fjæresteinene, vil alltid være en solid tur. 

Bratt kyst

Et annet typisk trekk ved Jan Mayen er den bratte kystlinjen, forårsaket av bølgeerosjon. De siste meterne ned til hytta Gamle Vera er derfor svært bratte. Hytta ligger klemt inntil skråningen. Helt øverst på den svarte lavasandstranden og lengst mulig unna bølgene. Hytta har vært med på litt av hvert. Først ble den rasert av isbjørn. Så ble den tatt av snøskred, men begge ganger ble den satt i stand igjen og tilbyr i dag husly for ansatte på stasjonen som ønsker seg en dag eller to i eget selskap. Hytteboka forteller om midnattssol, godvær og sjøbad. Men rommer også historier om skikkelig styggvær. 

Isfritt

De siste årene har vinterstormene utgjort en ny trussel for hytta som har overlevd både isbjørn og skred. Grovt tømmer har blitt kastet langt inn på stranda av bølgene og store stokker som lett kunne knust hytta ligger kun få cm unna veggene. Også andre steder på øya har drivtømmeret kommet langt opp på strendene de siste vintrene og truet verneverdige bygg.

Klimaendringer kan være grunnen til at hytter som har stått trygt i tiår plutselig trues av vinterstormene. Tidligere var Jan Mayen omgitt av drivis i vinterhalvåret, og det har antagelig redusert kraften i bølgene som tordnet mot land. Nå er havet rundt øya isfritt hele vinteren. Det har ikke bare ført til at vinterstormene har fått mer kraft, med drivisen har også isbjørnen forsvunnet fra Jan Mayen. Det siste individet ble sett på øya i 1990.

Tradisjoner

Søstrene rekker også en tur innom den gamle fangsthytta Camp Margareth før mørket senker seg. Den ble i sin tid satt opp som fangstbu på 1920-tallet av overvintrere tilknyttet Meteorologisk institutt. De har vært til stede med folk på Jan Mayen siden 1921, og okkuperte faktisk øya på vegne av den norske staten i 1922. Med unntak av noen måneder den første krigsvinteren har Meteorologisk institutt hatt værobservatører på Jan Mayen siden dette. Når værmelderene bygget fangstbuer var det rett og slett fordi muligheten til revefangst ble betraktet som en del av lønna. Men på den lille øya tålte ikke revestammen det harde fangsttrykket, og i likhet med isbjørnen har den forsvunnet fra øya.

De lune veggene i Gamle Vera er riktige omgivelser for refleksjon rundt forskjellene mellom dagens betjening og disse pionerene:
 – Det vi holder på med her i dag er ingenting i forhold til de som var her de første årene. Det må ha vært en kamp for å overleve vinteren, for å ha nok mat og for å unngå sykdommer. I tillegg var de kun noen få personer som levde veldig tett på hverandre. Det må ha vært tøft både psykisk og fysisk, sier Sofie Kolsum. 

Også i dag kommer man tett på de 17 andre på stasjonen. – Å få muligheten til å bli så godt kjent med personer man ellers aldri hadde møtt var noe av det som fasinerte med denne tilværelsen, forteller Sofie. Hun beskriver kontingenten som en sammensveiset gjeng med god stemning. Folk er der for hverandre, men det er også rom for å trekke seg litt unna når man føler for det. Det fremgår også av hytteboka på Gamle Vera at det kan være godt å dra hit for å få litt tid for seg selv.

Polarbasillen

Mange av de som først får smaken på livet på Ishavet reiser tilbake flere ganger. Sofie Kolsum har også tenkt tanken:
 – Det er jo på mange måter det gode liv, og jeg tror jeg kunne gjort noe lignende igjen. Når dette oppholdet er over har jeg lyst til å reise og få jobb som er relevant for utdanningen. Men en gang i framtida kunne jeg tenkt meg et nytt opphold på Ishavet.
 – Kanskje til Bjørnøya, avslutter hun ettertenksomt.

Om hun i stedet velger å returnere til Jan Mayen blir det neppe som meteorologi-fullmektig. Intensjonen er nå at innhenting av værdata skal automatiseres. Om alt går som planlagt forlater de siste ansatte fra Meteorologisk institutt øya noen få måneder før 100-årsjubileumet.