Natteliv

Vinterkvelden er mørk og kald blant furutrærne i Strindmarka øst for Trondheim. Arild Hepsø stopper og ser mot stjernehimmelen. Dampskyene fra pusten blir ekstra tydelige i lyset fra hodelykten.
 – Det gikk litt tungt i dag, sier han. – Jeg kjenner i lårene at det ble to mil i går kveld også. 
For trebarnsfaren er det på kveldstid det er mulig å få tatt en skitur. Med lykt på hodet er hele løypenettet i marka tilgjengelig – ikke bare lysløypa. Mange er tydelig i samme situasjon. Stadig passerer skiløpere med hodelykt. Noen trener. Andre er på tur. Arild sjekker klokken.
 ­– Månen skulle ha stått opp for en halvtime siden, kommenterer han og ser seg rundt. Antagelig er Fru Luna skjult bak en av åskammene rundt oss og trenger litt mer tid til å stige på himmelen. Når månen lyser over landskapet slår Arild gjerne av hodelykta, for ofte går det fint å ferdes ute nattestid uten ekstra lys.

Øyet har nemlig stor tilpasningsevne for ulike lysforhold. Det kan øke lysfølsomheten flere hundre tusen ganger på vei fra maksimal tilpasning til sterkt lys til full mørketilpasning. Men tilvenningen til mørket tar tid. Vi må være over en halvtime i mørket før nattesynet er på topp. 

Tilvenning til lys er en mye raskere prosess. Øyelege Kjell U Sandvik bekrefter at mørkesynet reduseres betraktelig om du får strålen fra en møtende persons hodelykt rett i ansiktet. – Du bruker fort et kvarter på å få tilbake nattesynet du hadde før møtet, sier han og gir samtidig et tips. ­– Lukk det ene øyet om du møter noen med lykt, så beholder du tilpasningen til mørket på det. Han anbefaler dessuten å se ut mot siden i stedet for rett mot lyset. – Og så bør selvsagt de som går med lykt også rette lyset mot siden og dempe det når de møter noen, legger han til.

Oppslukende lyskjegle

Karen Louise Åmli er gjerne ute når mørket faller på, slik at øynene gradvis venner seg til svinnende lys. Hun har normalt med seg hodelykt når hun drar på kveldstur, men skrur den ikke på før hun absolutt må. – Det er utrolig hva man faktisk ser uten lys, men så fort man skrur på lykta mister man alt rundt seg – bortsett fra en kjip lystunnel, sier hun.

Paradoksalt nok er mørkeredsel en av grunnene til at Karen Louise Åmli foretrekker å gå uten hodelykt. – Jeg blir mer mørkredd når jeg skur på lykta. Da ser jeg bare rett fremover og aner ikke hva jeg har rundt meg, forklarer hun og påpeker også at lyskjelgen også trekker til seg nesten all oppmerksomhet:
 – Sansene blir veldig konsentrert forover og mot lyset, men uten lykt blir jeg mer oppmerksom på helheten og på de andre sanseinntrykkene, forklarer hun. For noen uker siden var det hørselen som ga en stor naturopplevelse i vinternatta:
 – Jeg var ute på Lifjell og la merke til en underlig lyd i kveldsmørket, forklarer Karen Louise som først ikke forstod hva hun hørte. Etter hvert ante at det måtte være en fugl. Da hun hermet lyden til en fuglekyndig person kunne han fortelle at hun hadde hørt en kattugle.

Nattelyder

Ingar Jostein Øien er fagsjef i Norsk Ornitologisk Forening (NOF), og er jevnlig ute og lytter etter ugler i stille vinternetter. – Vindstille, klare netter gir de beste lytteforholdene, forklarer han. Om det blåser drukner uglelydene fort i vindsus, mens tett snø demper lyden. Øien påpeker også at det er en fordel å komme seg litt unna urbane støykilder, selv om noen ugler kan hekke midt i byen. 

Ulike uglearter gir lyd til forskjellige tider gjennom døgnet. Hubro og spurveugle er vår største og minste ugle, men kan begge høres tidlig på kvelden: – Hubroen roper omtrent en halvtime før og etter solnedngang, mens spurveugla plystrer i skumringen, forklarer Ingar Jostein Øien.

Kattugla finnes gjerne rundt bebyggelse nord til nordlige deler av Trøndelag og kan ofte høres om nettene. – Lytt etter et sterkt hooooo, etterfølgt av et vibrerende hohohohoho, imiterer Øien. Også perleugla er svært aktiv etter mørkets frembrudd. Den har en karakteristisk sang med strofer av korte, støtende fløytetoner som repeteres i rask rekkefølge. Hør etter korte sekvenser med «po-po-po-po-po-po», som gjentas 10-20 ganger i minuttet. I gamle dager mente man at denne sangen kom fra haren, og perleugla går derfor også under navnet «harehukra». 

Blokkert løype

Selv om vinterkvelden i Strindmarka utenfor Trondheim er kald, klar og stille høres ingen uglelyder der. Men Arild Hepsø har likevel hatt spennende dyreopplevelser på sin kveldstur. – Jeg holdt på å gå rett på tre elger like etter jeg startet turen, sier han. ­– Jeg registrerte at det stod noen personer i løypa og så på noe, men gikk med podkast på øret og hørte ikke hva de sa i det jeg passerte, forklarer han. Først da han løftet blikket igjen la han merke til de tre store dyrene som stod og spiste på småtrærne rundt skiløypa i neste motbakke. – Det ble en liten omvei, kommenterer Arild med et smil og titter opp igjen mot stjernehimmelen.
 

Nattehimmelen kan faktisk fungere som synstest: Finn stjernebildet Karlsvogna, start fra «håndtaket» på vogna og fest blikket på stjerne nummer to – akkurat der håndtaket får en knekk. Dette er stjernen Mizar, men rett ved siden av den ligger Alcor. Evnen til å skille de to fra hverandre har blitt brukt som et tegn på godt syn. 

Skulle Alcor derimot glimre med sitt fravær kan du trøste deg med det gamle ordtaket: «Han så Alcor, men ikke fullmånen,» som brukes om personer som henger seg opp i detaljer – uten å se hovedsaken. I det Arild Hepsø tar fatt på de bratte utforkjøringene på hjemturen dukker månen opp mellom grantrærne mot øst. Med svette klær er hovedsaken nå definitivt å komme seg hjem til dusjen…

Hør podkastepisoden om mørke, hva det gjør med oss og hva som skjer når det forsvinner?