Velkommen bifangst

Januardagen er på sitt lyseste i det vi jobber oss over den frosne vannflata på Øvrevann ved Skoganvarre. Sola kom tilbake etter mørketida for noen dager siden, men nå er dagen allerede forbi det lyseste. Gradestokken viste nesten 30 blå da vi forlot bilen. Hår og skjegg er allerede dekket av rim og vinterlufta river i nesa. Grønlandshundene Thule og Kangia går foran hver sin pulk og er definitivt i sitt rette element. 

Fleksibel plan

Jeg har alltid ment at den som planlegger midtvinterstur i Finnmark bør ha minst én alternativ plan, dersom værforholdene i turområdet ser ut til å bli for ille. Denne gangen er det faktisk plan D som er iverksatt. Egentlig skulle vi gått opp fra Tanadalen, med kursen nordover mot et par interessante røyevann på Laksefjordvidda. Etter ei uke preget av store snøfall og kraftig nordavind innså vi at dalen vi planla å følge opp på vidda antagelig var begravd i bunnløs puddersnø. 

Tanken om gå inn til samme område nordfra holdt seg helt til et polart lavtrykk materialiserte seg og truet med full storm litt ute i uka. Det går selvsagt helt fint å ligge seg gjennom en storm i teltet, men det blir lite fisking av det. Store snømengder og vanskelig fremkommelighet stoppet planen om å utforske de mindre vindutsatte skogsområdene sør for Karasjok. Til slutt endte vi altså med å sette kursen mot de sørlige delene av Stabbursdalen nasjonalpark. Her er det ganske lite snø, og vi håper at stormen som er meldt uti uka har rast fra seg det verste før den kommer så langt sør.

Kveldstur

Dagslyset svinner fort en januardag i Finnmark, men det er utrolig hvor lenge det faktisk er lyst nok til å forflytte seg. Dagens mål er ei åpen hytte ved grensa til Stabbursdalen nasjonalpark. Dit er det to-tre mil og ganske mange høydemeter. 

Turkompis Alf og jeg har ansvar for hver vår hund. De går i stivt drag foran hver sin pulk. Vi går med bredt hoftebelte som er festet til framenden av pulken med en lang snørekjøringsstrikk. På flatene kan vi tidvis få litt drahjelp, men stort sett prøver vi å holde samme tempo som hundene. Det er en ganske annerledes opplevelse enn å trekke pulken selv. Det går ganske mye fortere, men er selvsagt langt fra så tungt. I stigningene må vi hjelpe hundene. Da snur vi beltet rundt livet, så festepuktet for tauet vender bakover. Dermed kan vi legge oss i selen og bidra til å trekke pulken opp kneikene. Der lia er på det bratteste havner skiene på toppen av pulken.

Dagslyset blir stadig svakere. Til slutt må vi gi etter og finne fram hodelykt. På vinterturer har jeg alltid en liten hodelykt rundt halsen. Da holder batteriene seg gode og varme, og lykta er tilgjengelig når den trengs. I kveldinga når vi frem til hytta. Med fyr i ovnen og på primusen kommer varmen sigende.

Stormfullt

De neste to dagene preges av at uværet på kysten også lager ruskevær i innlandet. Det blåser neppe storm, men fiskeøktene blir ikke de lengste i kuling og snødrev. Jeg har riktignok opplevd før at både ørret og røye kan være svært bitevillige i uvær vinterstid, men det blir rett og slett i kaldeste laget for oss som må være over isen. Vi har satt opp teltet med kortenden mot vinden, men andra natta dreier været og vi våkner av at store snømengder har lagt seg langs langsiden av teltet, og gjør det stadig trangere inne. Alf tar jobben med å gå ut og spa, og etter hvert får vi tilbake mye av det tapte boarealet.

Om morgenen har været løyet og vi legger inn ei lengre fiskeøkt. Jeg har vært ved vannet én gang før. Da fikk jeg ei skikkelig pen røye, men det er 15 år siden. Mon tro hvordan forholdene er nå? Alf holder seg i ro i ett pilkehull, mens jeg er mer den rastløse typen som borer på nytt og flytter bruket. Alf har tydelig valgt den beste taktikken, og får flere fine røyer. Bettet går litt i rykk og napp. Plutselig får vi flere på rad. Så blir det helt stille igjen. Det nærmer seg tid for gi seg og bryte leir.

På nytt velger jeg å bytte hull. Med ny maggot på kroken sendes blinken mot  bunnen. Så røsker det til der nede, og jeg kjenner fort at dette er større fisk. Med snelle på stikka føler jeg at kontrollen er noe bedre og snart kan jeg presse fisken opp mot isen. Men opp i pilkehullet vil den ikke. Flere ganger går den på nye utras før jeg til slutt klarer å lirke den inn i hullet. Vannivået i pilkehullet stiger mens jeg presser fisken mot overflaten. Et stort hode kommer til syne. Så løsner krokfestet…

Instinktivt kaster jeg meg ned og kjører armen ned i pilkehullet. Jeg kjenner fisken, glipper taket, famler febrilsk og finner igjen det glatte fiskeskinnet. Så kjenner jeg et gjellelokk og låser grepet om nakken. Med svigermors pulsvarmere i ull får jeg skikkelig grep og kan dra en flott ørret opp fra vannet. Vekta stopper på 1,7 kilo.

Jeg er våt til albuen, men såre fornøyd. Mye mer fisking er det uansett ikke tid til. Det er på høy tid å pakke leiren. I kveld blir det ny hytteovernatting. I morgen venter returen til bilen.

Midtvintersrøye

De siste årene har flere entusiaster oppdaget at røya i nord kan bite svært godt i mørketida og ukene rett før og etter den. Det virker som røya driver aktivt næringssøk nærmest utelukkende i de få lyse timene døgnet byr på, noe som gir et komprimert fiskedøgn hvor røya er i bettet en stor andel av de lyseste timene. Nattfiske i samme årstid har ikke gitt særlig fangst.

De fleste bruker ganske store og fargerike røyeblinker til dette fisket. Det er også vanlig å bruke blinkende lys, enten det er integrert i blinken eller festet på sena. Men skulle bettet være tregt kan du godt prøve med litt mer forsiktig redskap også. Vi har fått bra med fisk på relativt grunt vann, men har også kroket storrøye på nesten 20 meters dyp i store vann.

Røya i nord kan bli stor. Det er tatt fisk over seks kilo under midtvintersfisket. Bruk derfor grovt isbor og tjukk sene. Bytt også sena som originalt sitter mellom krok og blink og unngå hurtigklips eller andre svake punkter. Skift gjerne til sterkere krok også. Mange sverger til trippelkroker for tubefluer.

Som agn er maggot det vanligste. Om den skal være rød, hvit eller blå er det delte meninger om. Stadig flere bruker også kunstige agn under røyefisket – eksempelvis attraqua.

Relaterte podkastepisoder