Røyene i den lille kulpen …
Røya er en lunefull fisk som av og til kan være helt umulig. Andre ganger kan den gi store fiskeopplevelser der man minst venter det.
13.01.2022
Augusttåka ligger lavt over Finnmarksvidda i det vi setter opp teltet. Merkelig nok har vi klart oss uten regn hele dagen, der vi har ruslet sørover fra veien mellom Alta og Skaidi. Teltet settes fort opp og soveposer og underlag rulles ut.
Vi setter oss ned i lyngen. Lett verking kjennes i skuldre og bein etter en lang dag med sekken på ryggen. Likevel får jeg ikke helt roen. Det er første dag på vidda og fiskefeberen raser i kroppen. Selv om elva vi sitter ved virker nesten uttørket klarer jeg ikke å motstå fristelsen. Jeg må bare montere fluestanga og se om det er fisk her. At jeg tidligere har fått både røye og ørret av fin kvalitet, i vannet hvor elva munner ut, reduserer så klart ikke fristelsen.
Firerstanga rigges og jeg knyter på en lang, tynn fortom. I enden av fortommen faller valget på en parachute tørrflue i størrelse 14. Jeg har strengt tatt ingen anelse om hva som foregår i elva, hva fisken tar og om det er fisk der i det hele tatt. Likevel velger jeg flue før jeg starter rusleturen nedover. Man kan alltids bytte senere.
Innesperret
Elva er veldig grunn. Innimellom er det bare så vidt det sildrer over steinrøysa. Her står det ikke fisk. Det er helt sikkert. Jeg rusler videre nedover. Til slutt kommer jeg til et djupere parti. Denne hølen er det helt klart verd å sjekke ut nærmere. Jeg stopper og vurderer situasjonen før jeg starter å kaste. Tørrflua driver kontrollert over den rolige strømmen et par ganger. Ingen reaksjon. Tredje kast gir samme resultat – helt til jeg begynner å trekke inn og flua forsvinner under vannfilmen. Da kjenner jeg et bestemt hogg, men fisken sitter ikke.
Jeg begynner å granske hølen. Plutselig blir jeg var to hvite flekker som flytter seg parallellt ute i vannet. Dette kan bare være en ting: De hvite bukfinnene til ei røye. Avstanden mellom prikkene er såpass stor at jeg hiver etter pusten. Dette er en solid fisk! Flueboksen finnes fram fra lomma, og tørrflua byttes med en kulehodenymfe. Et nytt kast legges ut over hølen. Akkurat i det fortommen tar tak i nymfa, og begynner å dra den på tvers av strømmen, kjenner jeg noe i den andre enden. Denne gangen blir tilslaget belønnnet med fast fisk.
Røya kan ikke forlate den lille hølen. I begge ender er det for grunt. Mens den raser rundt omkring legger jeg merke til flere andre fisk som starter å flytte på seg. Også de blir forrådt av de hvite finnene. Hov har jeg ikke, men etter et par runder kan røya landes med et bestemt grep om gjellene. Den har nydelig gytedrakt og er i prikkfri kondisjon: Feit buk og lite hode.
Flere sjanser
Jeg har ikke den store troen på mer fangst med det første. Fisken som nå ligger på land har rast omkring i hele kulpen, og må har forstyrret resten av beboerne ganske kraftig. Jeg bestemmer meg likevel for å prøve. Ei røye følger etter nymfa på første kastet, men den tar ikke. Kanskje det er like greit å skifte taktikk? Det virker som det er en del kamp om plassene i kulpen. Jeg bestemmer meg for å prøve ei flue som i utgangspunktet var tiltenkt grønlandske artsfrender av røyene i kulpen. Flua er stor og orange, med et skikkelig kulehode i messing. Dette er langt fra noe finfiske, og det er bare sånn passelig greit å kaste den store flua med såpass lett utstyr.
Da jeg starter å trekke den orange kreasjonen rykkvis inn på tvers av hølen blir det liv der ute. Først gjør et par hvite prikker et utfall mot flua, uten å krokes. Neste fisk er enda mer bestemt og et skikkelig røsk i stangtuppen etterfølges av den vidunderlige lyden av ei hylende fluesnelle. Lange utras er det det som nevnt dårlig med plass til, men en morsom fight blir det uansett.
Tips til din egen finnmarkstur
Ifjordfjellet, Laksefjordvidda, Sennalandet, indre deler av Stabbursdalen og områdene langs grensa mot Troms er kjente røyeområder.
Kommer du sørfra er fly til Alta eller Lakselv den enkleste atkomsten. Planlegger du å reise videre med buss bør du sjekke busstider før du bestiller flybillett.
Fiskekort for innlandsfiske fås kjøpt på www.fefo.no
Mange holder juli for å være beste tid for røyefiske. Bettet kan bli tregere når det går mot høst. Men her vil det være store, lokale forskjeller – ikke minst på grunn av forskjeller i høyde over havet.
Fullt av røye
Jo mer jeg ser ut i kulpen, jo flere fisk ser jeg. Det er en regelrett stim med store røyer som har søkt tilflukt i denne kulpen. Jeg teller i alle fall ti fine eksemplarer. Temperamentet er tydelig stort der ute, for min store, orange flue får ikke være i fred lenge om gangen.
Snart er middagen fikset. Jeg tar ikke opp mer enn vi kan spise, men det trengs neppe mye potetmos i dag. Pappa sperrer opp øynene når han får se fangsten. Jeg har bare vært borte en drøy halvtime, og nå har jeg et helt knippe fin fisk. Det finnes knapt en bedre matfisk enn røya – spesielt når den er i slik kondisjon.
Vi velger å filetere fisken. I dag skal vi fråtse i beinfritt fiskekjøtt. Maten tilberedes ellers på enkleste vis. Salt, pepper og godt med smør i panna. Slik kommer de nydelige råvarene til sin rett. Jeg er sikker på at de fleste sushi-kokker hadde fått tårer i øynene av muligheten til å lage mat av fisk som svømte i en klar finnmarkselv for bare noen minutter siden. Til dessert vanker det molte og kruttsvart primuskaffe. Vi bikker oss tilbake i lyngen med mager som trommeskinn og er enige om at det slett ikke er så ille å være på tur, og enda er det mange dager igjen av finnmarkseventyret.
