Vare vinterryper i Lierne

Den sene februarkvelden blir stadig mørkere  i det vi er på vei mot toppen av bjørkebeltet. I lyset fra hodelykta ser jeg dampen fra pusten til Vidar. Her jobbes det hardt. Stigninga er seig, og den blir ikke mindre seig når vi har pulk med våpen, ammunisjon, isbor, turutstyr og mat for en uke på slep. I tillegg har det begynt å snø. Vi er begge klare for å finne et sted å sette opp teltet. 

Da ser vi det – omtrent samtidig. Foran oss, på tvers av vår kurs, går et spor, satt av store poter. Først har vi vanskelig for å tro det, men når vi studerer avtrykkene i snøen nærmere er det ingen tvil: Her har det gått bjørn. Lierne er kjent for bjørnestammen sin, men at bamse skulle ta turen ut av hiet i slutten av Februar – det hadde vi ikke regnet med. Litt av en start på turen!

Ikke lenge etter finner vi en fin leirplass. Teltet settes opp og barduneres skikkelig. Selv om det er stille nå, vet man aldri hvordan været blir i løpet av natta. Ingen av oss er spesielt lystne på å måtte forlate soveposen for å bardunere bedre, om vinden skulle komme. 

Ikke lenge etterpå er vi på plass i soveposene. Med bare oss to i et telt med plass til fire, kan vi virkelig boltre oss. Vi har hvert vårt fortelt, og kan rote så mye vi vil. Mellom oss suser primusen, og ganske snart er det godt og varmt inne. Det er den store fordelen med å bo i telt. Så fort primusen er i gang blir det varmt. Hadde vi kommet til ei gjennomkald hytte, ville det ikke blitt akseptabel temperatur før neste dag. 

Kaffekjelen settes over og vi nyter den første kvelden på tur. Med ei uke til rådighet er det bare å la roen sige innover seg. Vi har prøvd å få til denne turen i et par år. Endelig er vi her. Vi skal prioritere jakt og fiske på denne turen. Kanskje flytter vi teltet en gang eller to i løpet av uka, men viser det seg å være bra her hvor vi er, kan det godt hende at dette blir et permanent leirsted for hele turen.

Hagle eller rifle?

Været har klarnet opp i løpet av natta. Det er en nydelig, klar vinterdag som møter oss når vi kikker ut teltåpningen. Det er ingen grunn til å stresse. Et par kjeler kaffe og en grei mengde ostesmørbrød må innom primusen før vi kommer oss i gang. Vi har valgt litt ulikt når det gjelder våpen og strategi, så vi går hver for oss. Vidar har rett og slett tatt med elgrifla i kaliber 308. Mange sverger til rifle på vinterjakt etter rype. Noen bruker salongenrifla, men den er svært utsatt for vind og krever presis bedømmelse av avstand. Andre spanderer på seg ei egen rifle, spesielt for rypejakta. Gjerne i kaliber 222. Vidar har altså valgt å bruke det han har. Rypa er et lite mål, så våpenet må være presist innskutt.

Jeg har med et kombivåpen, med 6,5×55 på rifleløpet. Om denne våpentypen kombinerer de beste, eller dårligste egenskapene til hagla og rifla, avhenger av hvem du spør. Vinterrypa er uansett svært hardskutt, så skal hagleløpet i tjeneste må holdet ikke være for langt. Det gjelder spesielt for sittende fugl. Vi velger å gå hver vår retning. Da kan vi begge jakte på en måte som passer til våpenvalget. Samtidig får vi bedre oversikt over terrenget, og hvor fuglen sitter. Jeg har skifeller i hel lengde under skiene. Det blir omtrent som å gå til fots, og jeg kan gå med hagla ladd – klar for raske oppflukter. Vidar baserer seg på hyppig bruk av kikkert, for å se rypa tidlig. Jeg følger bjørkebeltet videre oppover, og planlegger en tur opp i snaufjellet for å se etter fjellrypa. Vidar har tenkt å holde seg i fjellskogen hele dagen. 

Vanskelig jakt

Vinterjakta på rype er langt fra enkel, og jeg sliter en del med å finne fugl den første dagen. Når jeg finner rypa sitter den i flokk, og tar den fort til vingene. Et par ganger er jeg sikker på at jeg skal klare å snike meg innpå fra en retning de ikke har oversikt over. Da har jeg alltid oversett én fugl som varsler resten akkurat i det jeg skal sikte. Turen etter fjellrypa blir heller ingen suksess. Et stort område over tregrensa blir nøye undersøkt, men resultatet er fraværende. På tross av godt med spor og sportegn, ser jeg ikke en eneste fugl.

Vidar har tydelig vis mer hell med seg. Flere ganger høres tunge smell nede i bjørkeskogen, og ganske riktig har han et par ryper i sekken når vi møtes ved teltet. Etter en lang dag på ski er det godt å krype inn i boligen, fyre opp primusen, strekke seg på posen og lage middag. Etter maten vanker det kaffe og søtsaker, mens vi hører på radio og leser hver vår bok. Vi er begge vant med vinterteltlivet, og trives svært godt med denne boformen. Spesielt setter vi pris på at vi kan plassere boligen akkurat der vi vil, og slik sett er mye mer fleksible enn jegere som velger å bo på hytte. Vi kan dermed velge områder hvor det ikke jaktes så mye. Er jakta dårlig der vi har leiren så flytter vi , ganske enkelt. 

Komfortabelt vinterteltliv

Mange har en forestilling om at det er fryktelig kaldt og ubehagelig å bo i telt vinterstid. De har rett i at det er litt surt når man er svett etter en dags marsj, og skal slå opp teltet. Det er også litt kaldt å komme seg i gang om morgenen for det blir alltid noe rim og kondens på innsiden av duken etter ei vinternatt i telt. Bortsett fra det, er teltlivet vinterstid ganske komfortabelt. Skal du ligge ute om vinteren er det imidlertid en del utstyr du ikke kommer utenom: 

Et skikkelig vintertelt er en forutsetning. Det må være lett å slå opp, godt ventilert og må tåle storm. Det fordrer godt med barduneringspunkter. Det er også viktig at man kjenner teltet, og har rutine på å sette det opp i ruskete forhold. Soveposen bør tåle nærmere 30 kuldegrader. Du vet aldri når kulda setter inn, og det er om natta det blir kaldest. Det er uansett svært sjelden at du blir for varm i soveposen vinterstid. Om du ikke vil kjøpe en vinterpose kan du bruke to tynnere poser utenpå hverandre. Like viktig som posen, er skikkelig underlag. Jeg bruker et 15 mm skumgummiunderlag med et oppblåsbart underlag oppå. Det oppblåsbare underlaget går kun ned til rumpa, ettersom det er overkroppen som hviler tyngst mot underlaget. Ei god lue – gjerne en balaclava – hjelper også godt på nattevarmen. Det samme gjør et godt og varmt måltid en times tid før du legger deg til å sove. Ligger du og kjenner på at du må på do er du forresten nesten garantert en frossen natt.

I tillegg til sovepose og telt, trenger du en skikkelig primus. Bensin eller parafin er aktuelle drivstoff for vinterturen. Gassen mister effekt i kulda, og blir det skikkelig kaldt virker den ikke i det hele tatt. Rødspritbrenneren har for liten effekt. Også her er det viktig at du kjenner brenneren din, og kan vedlikeholde og reparere den i felt om det trengs. Et komfortabelt teltliv vinterstid fordrer bruk av primus inne i teltet. Det må så klart gjøres med forsiktighet. Spesielt er forvarmingen kritisk. Er du usikker er det best å forvarme brenneren ute, eller i kuldegropa i ytterteltet.

Vidar og jeg får i alle fall satt primusen i arbeid utover kvelden. Det blir en nydelig fullmånenatt, og Blåfjella Skjekerfjella Nasjonalpark ligger badet i månelys. For meg, som liker å ta bilder, er dette et motiv man ikke kan la gå fra seg. Jeg hiver på meg dunjakka og stikker ut. Kameraet ligger ute i pulken sammen med våpnet. Begge deler ville ise fullstending ned inne i teltet. 

Lurt tripp rundt

Natta blir sprengkald. Temperaturen ligger godt ned på 20-tallet, og det er deilig å kjenne kuldegradene som river i nesa når vi starter jakta neste morgen. Vi har buker store deler av dagen til å jakte på ei enkelt rype. Den trives godt under bustegranene, som står her og der i bjørkeskogen. Skjørtet av greiner nede ved bakken er for tett til at det går an å få øye på fuglen der, så rifla er uaktuell. Når vi nærmer oss, flyr rypa opp utenfor haglehold. Det viser seg at fuglen tar oss med på en runde i terrenget, og etter en snaut to timer er vi tilbake ved bustegrana hvor det hele startet. Godt ute på andre runde blir i enige om at dette er håpløst, og gir opp.

Vi stopper ved en åpen bekk på veien til teltet. Med to fulle vannflasker blir det mindre snøsmelting i teltet i kveld. Vidar tar korteste vei mot leiren når han har fylt flaska si. Jeg innser at det ikke er noe stort poeng å tråkke på bakskia til jaktkompisen om en har tenkt å få fangst, og velger en annen vei.

Jeg har ikke gått mer enn et titalls meter før ei kaklende rype slipper seg ned fra skråningen til høyre – godt innenfor haglehold. Børsa kastes til skuldra og skuddet går. Rypa rykker til, men seiler videre. Snaut hundre meter unna setter den seg i skråningen oppunder en haug. Sakte legger jeg meg ned i snøe, tar av ryggsekken og anlegg mot den. Her får kombien vist sin sterke side. Dette er ideelt riflehold. Helt vindstille er det også. Rypa sitter fortsatt fint i det skuddet går, men snøspruten avslører at treffet ble litt lavt. 

Overraskelsen

Rypa flyr ikke. Den tripper bare opp til toppen av haugen. Jeg vurderer ikke lenger bakgrunnen som sikker nok til å bruke rifla. Den tomme haglepatronen bygges med en ny. Jeg reiser meg opp og legger en kurs som vil ta meg innenfor haglehold – uten at jeg går rett mot fuglen. I det avstanden er akseptabel lar jeg skuddet gå. Rypa blåses over toppen av haugen. Fornøyd rusler jeg etter for å innkassere fangsten. 

Brått blir jeg var et rypehode som stikker opp. Denne fuglen tåler mer enn jeg trodde! Et skudd til smeller, og nå kan fangsten innkasseres. I det jeg bøyer meg for å putte rypa i sekken, ser jeg ei lett blodig rype som drar vingen etter seg oppover bjørkebeltet. Et siste skudd stopper den. Den lille omveien fra bekken til teltet gav altså en uventet stor uttelling, og Vidar blir ganske overrasket når jeg kommer tassende opp til teltet med to ryper. 

Vinterjakta gir ikke det største utbyttet, men gleden når en først får fangst blir desto større. Akkurat nå venter en lang og hyggelig kveld i teltet, og enda er det flere dager igjen til vi må sette kursen hjemover. Vi er i alle fall enige om at man vanskelig kan ha det mye bedre.