Få fyr på fjellbålet

I steinete høyfjell er det fort gjort å kaste et raskt blikk rundt seg og konkludere med at her er det umulig å finne ved til et bål – i alle fall om du er vant til skogsturer. Men selv i svært karrig landskap kan du finne brensel til et kaffekok. Du må bare tenke litt annerledes.

Lite bål

Første bud på høyfjellet er å fyre små bål. Da går mindre energi tapt til omgivelsene og veden holder lenger. For å få til det må du jobbe bålplassen. Tre jevnstore steiner med diameter på 10-15 cm er et godt utgangspunkt. Bruk litt tid på å plassere de, slik at de står stødig på underlaget samtidig som kjelen står godt og stødig. Det er viktig at kjelen kommer helt ned mot flammene. Henger du kjelen en halvmeter over et bittelite fjellbål blir det lenge å vente på kaffen…

Bålet trenger god trekk, så pass på at det er luftåpninger mellom steinene. Det bør også være enkelt å legge mer ved på bålet uten å ta bort kjelen. I relativt vindstille forhold kan bålplassen gjerne ligge åpent til, men blåser det mye bør du plassere den mer skjermet. Bruk eksisterende bålplasser der de finnes. Der ligger det gjerne stein du kan bruke til grua også.

Det er også mulig å bygge bålet uten støttesteiner. Da bygger du et fundament for kjelen av litt grove vedpinner som du kan plassere kjelen på. Pass på når kjelestøttene er i ferd med å brenne opp. Når de knekker velter kjelen…

Vier er førstevalget

Skal det bli fart i et lite bål må veden være tørr. Er mye av veden våt vil en stor del av bålets energi gå til å tørke ved, ikke til å varme kaffe. Det er derfor viktig at du er nøye når du sanker ved og forbereder oppfyring. 

Tørr vier er mitt absolutte førstevalg. Vier vokser ofte i tette kratt langs bekker, elver og myrer. Let etter døde, tørre greiner og kvister. Finner du tørr vier med tykkelse på 3-4 centimeter har du bålveden raskt i boks og du kan fyre omtrent som om du befant deg i skogen. Er veden fuktig på utsiden kan du spikke bort det våte og kløyve veden med kniv for å komme til den tørre kjerneveden. Spikk fliser av kjerneveden for opptenning og behold grovere ved til bålet er skikkelig i gang.

Einer, bjørk og rogn

Einer gir også god ved. Den spraker mer og gir noe gnistsprut, men brenner godt. Noen syns røyken gir god smak og aroma til kjøtt og fisk. Tørre einekvister med tørre nåler brenner godt under opptenning. Eineren kan være svært seig og vanskelig å knekke. Pass på at du ikke ødelegger mer enn nødvendig i terrenget og sank eineved med måte, spesielt i områder med mye ferdsel. Buskene vokser sakte.

Fjellbjørka kan også gi fin ved, men død bjørk råtner gjerne der vieren tørker. Det kjenner du på vekten. Døde bjørkestammer er ofte mistenkelig tunge og er derfor sjelden god ved, men bjørkenever er suverent til å tenne opp med. Død rogn kan derimot være tørr og fin ved.

I høyfjellet

Høyere til fjells finner du dvergbjørka. Det er mulig å fyre med fersk dvergbjørk om du legger på litt og litt, samtidig som du ligger langflat og blåser på bålet. Blir du tungpustet kan du forresten også lage trekk med å vifte med en sitteplate eller lignende mot flammene. Du trenger imidlertid enormt mye dvergbjørk for å koke en liter vann. Et triks er å ta av seg jakka, legge den på bakken og sanke i den. Har når jakka er full av dvergbjørk drar du igjen glidelåsen og bære vedlasset tilbake til leiren.

Siste mulighet for bålved i høyfjellet er kreklinglyng. Den har høyt innhold av oljer og brenner selv om den er fersk. Tørr kreklinglyng brenner nesten eksplosivt og kan brukes som opptenningsved. Også for krekling må du sanke enorme mengder for å få lagd en middag. 

Noen drar opp kreklingplanten med de lange røttene og surrer sammen til en såkalt «tundrakubbe». Det er effektivt, men etterlater stygge spor i terrenget. Jeg har kun brukt teknikken på turer i avsidesliggende områder på Canadas tundra. I likhet med dvergbjørka brenner kreklingen fort og du må legge på jevnt mens du sørger for god trekk. Siden du aldri får en glohaug i bunnen av bålet vil du ofte oppleve at bålet skyter fart og flammer opp, for så å dø hen når den pålagte veden er brukt. Så må du legge på nytt og blåse igjen. Vannet blir stegvis varmere, men det kan være seigt å få det helt opp til kokepunktet.

Opptenning

Det er mange måter å fyre opp bål på, men jeg sverger i alle fall til følgende metode for fjellbålet: Start med knusktørr opptenningsved i bunnen. Bjørkenever, tørr kreklinglyng og tørre stilker av krekling er fint her. Rundt denne basen stabler du stadig grovere ved, men bruk bare skikkelig tørr ved i starten og ta deg tid til å splitte vierkvistene i to eller fire. Er pinnene lange nok stabler du gjerne i tipi-formasjon, men også mer rufsete byggverk kan fungere. 

Tenn bålet fra bunnen. Blåser det må du bruke kroppen som vindskjerm i starten. Noen ganger holder det å sette seg foran bålet. Andre ganger må du legge deg ned helt inntil veden og skjerme den med overkroppen. Når flammene får fart kan du reise deg opp, men vent med å sette over gryta til flammene har fått skikkelig tak i den groveste veden. Er du utålmodig kan du nå stable ved opp langs sidene av kjelen, slik at den «angripes» fra alle kanter. Men pass på å stadig legge på ny ved under kjelen, slik at flammen holdes ved like her.

Ruskevær

Bålfyring på fjellet er grei skuring så lenge været er godt og du sanker tørr ved, men i regnvær blir det brått vanskeligere. Problemet er at det meste av veden er så tynn og spinkel at det blir veldig mye vann i forhold til ved.

Din beste sjanse er å finne relativt grov vier eller einer. Da kan du splitte greinene og spikke fliser fra den tørre kjerneveden. Sorter tørr og våt ved hver for seg. Prøv dessuten å holde fingrene dine tørre i prosessen. Det er viktig at du tar denne jobben inne i teltet eller under en presenning, slik at veden ikke blir våt før du skal fyre opp. Du må også være tålmodig nok til å lage nok ved før du tenner opp. I slike tilfeller vil du også prise deg lykkelig om du har tatt vare på litt tørr opptenningsved mens det var godvær. Eventuelt kan du ha en tennbrikett eller to på lur for slike dager.

På virkelig vanskelige dager med både regn og vind, har jeg et par ganger bygd bålet ferdig nede i en plaspose. Bålet bæres i posen til bålplassen, og fyres også opp nede i posen. Du kan regulere trekken med å justere åpning og retning på posen, helt til flammene blir så store at også posen tar fyr…

På fjellturer som ikke er ekstremt lange er det dessuten verd å notere at en liten spritbrenner bare veier noen få gram. Du angrer neppe på å ha den på lur når du våkner kaffetørst og hører regnet tromme mot telttaket. Skal man se kynisk på det bruker du nok også mer energi på å fyre bål under slike forhold enn på å bære med deg de ekstra grammene en slik brenner med tilhørende drivstoff representerer. Men det gir selvsagt en god mestringsfølelse å få fart i bålet, selv på vanskelige dager.