Junifiske i høyfjellet

Tidlig på sesongen er vannet er kaldt og vannstanden høy. Det kan virke håpløst å fiske i slike forhold, men den som holder ut har god mulighet for å komme i kontakt med storfisk på matjakt etter en lang, hard vinter.

25.04.2024

 – Det er jo minst en halvmeter høyere vannstand enn sist vi var her!

Lars Thomas og Erik ser tvilende utover den lille elvestumpen mellom to større vann. Vi har gått noen timer gjennom trøndersk fjellterreng. Kalenderen viser juni, men her er det fortsatt vår. Vannet er iskaldt. Grått fjorårsgras dekker det meste av bakken og løvet på fjellbjørk og vier har så vidt kommet forbi knoppestadiet. Men i følge gammel kunnskap skal nettopp løv så stort som museører være tegnet på at fiskesesongen er i gang. Vi må bare ta inn over oss at forholdene er helt annerledes enn vi hadde trodd, og at det er helt umulig å krysse elva for å komme til leirplassen vi hadde sett for oss.

Tidlig: I juni setter vinteren fortsatt sitt preg på fjellheimen.

Vi begynner fisket i det nederste av de to vannene og fokuserer på innos, utos og områder med litt strøm. Erik har én fisk etter i utoset, men eller er det stille. Vi returnerer til leiren for å lage middag.

Bunnmeite

Mens vi likevel holder oss rundt leiren slenger vi ut et par markklyser. Det gir første føling med fisk, og når Erik strammer til og gir tilslag viser det seg fort at fisken er fin. Etter spennende minutter glir en gyllen ørret i overkant av kiloen inn i hoven. Vi er i gang!

God start: Den første ørreten er allerede på land.

Etter middag ønsker Erik å fortsette med meitefisket i området rundt leiren. Jeg og Lars Thomas tar en ny runde i det nedre vannet med sluk. Jeg kjenner fortsatt ingenting, men Lars Thomas får en fin ørret i underkant av kiloen og når vi kommer tilbake til leiren har Erik fått en ny flott fisk – omtrent like stor som den første. Tre fisk med snittvekt over kiloen er absolutt godkjent i løpet av første kveld, og ganske typisk for det tidlige vårfisket: Man får ikke så mange fisk, men muligheten for å komme i kontakt med stor fisk er god.

Opp eller ned

I leiren diskuterer vi strategier for neste dag. Erik er klar for å fortsette med meitefisket rundt leiren. Lars Thomas ønsker i stedet å følge vassdraget nedover noen kilometer til neste, større vann. Det ligger en del høydemeter lavere og det kan være håp om at våren har kommet lenger og fisken er mer bitevillig. Jeg tenker stikk motsatt: En drøy kilometer unna og omtrent hundre høydemeter opp i lia ligger noen småvann. Det ene vannet er det øverste i et vassdrag og får derfor ikke smeltevann annet enn fra omgivelsene. Jeg tenker at det kanskje ikke har samme, enorme vannføring som lenger ned i vassdragene og at små vann blir raskere varmet opp enn store. 

Dagstur

Neste dag pakker jeg dagstursekk, tar den ferdigriggede slukstanga i hånda og drar på oppdagelsesferd. Først oppdager jeg en liten lone i en bekk hvor det vaker intenst. Her er biter ørret i steikepannestørrelse villig, men det virker som det kun er småfisk der. Jeg rusler derfor snart videre på jakt etter større bytte. Det første vannet er helt dødt, og selv om det er såpass lite at jeg antagelig har dekket det meste av vannet på en runde rundt med slukstanga, kjenner jeg ingenting.

Småfisk: I et lite vann står steikefisken tett.

Neste vann er enda mindre, kanskje 300 meter langt og ikke bredere enn at man stort sett kan kaste over det med slukstanga. En grunn innløpsbekk fanger fort min interesse. Det er kjent at fisken ofte samler seg rundt innløpet av bekker med varmere vann tidlig på sesongen. Og her renner bekken bred og grunn et godt stykke før den kommer ut i vannet og burde rekke å bli varmet opp en del på veien. På tross at stedet ser ideelt kjenner jeg ingenting. Etter hvert tar jeg en liten matpause. Da brytes vannflaten rett utenfor der jeg sitter av et enslig vak. Hvirvelen er grov og kraftig og det er med stor spenning jeg lobber sluken noen meter på utsiden av vaket og starter innsveiving. Hugget kommer umiddelbart og jeg kjenner fort at det er solid fisk. Flere ganger har jeg den inne ved land, men det går noen minutter før jeg kan lande en ørret på nesten 1,7 kilo. Resten av dagen fortsetter jeg å prøve en rekke småvann – uten et eneste tegn til liv.

Storfangst: En ørret på nesten 1,7 kilo havner i hoven.

Flue 

Både Lars Thomas og Erik har fått fisk, men inspirert av storfisken i det lille vannet ønsker også de å dra på oppdagelsesferd neste dag. Lars Thomas rigger til og med opp fluestanga. Tanken er at treg og vårkald ørret kanskje foretrekker en liten, sakte fisket nymfe i stedet for en større og raskere sluk. I samme vann som jeg fikk storfisken får han støtte for teorien. Svært forsiktig tar en fisk flua og etter noen intense minutter entrer en ørret på drøye kiloen hoven. Det lille vannet har altså gitt oss to fisk med en snittvekt opp mot halvannen kilo. Da kan man si seg fornøyd, og det er vel unødvendig å si at den lille pytten nå har fått et strategisk plassert kryss på kartet.

Giftig: En sakte fisket nymfe trigget ørreten.

Godvær

Etter tre grå og sure regnværsdager med teltet fullt av våte klær ser vi med glede at sola og sommeren har kommet da vi står opp til turens siste dag. Vi har god tid og skal fiske oss tilbake til bilen i bedagelig tempo, og har god tro på at væromslaget skal sette fart i både insektklekking og fiske. Etter som timene går må forventningene etter hvert vike plass for realitetene. På de blikkstille vannene ser vi knapt et vak og på tross av utallige kast i mange forskjellige vann på veien ut kommer vi ikke i kontakt med fisk. Likevel er det godt å avslutte turen med sol og finvær. Vi kommer garantert tilbake.

Leirliv: Bålkos og fersk ørret hører fjellivet til.

Lærdommen

Hva kan man så lære av våre erfaringer disse tidlige sommerdagene? Jeg tror man skal være forsiktig med å trekke bastante konklusjoner med tanke på hvilke områder og hvilke teknikker som fungerer best tidlig på sesongen. 

Vårfisket handler i stor grad om å stå på, ikke gi seg og holde ut. Muligheten for å komme i kontakt med stor fisk er god i starten av sesongen, men det er lite aktivitet å se på overflaten og det kan tidvis være langt mellom nappene. Da gjelder det å finne motivasjon til å stå på time etter time i vassdrag som nærmest kan virke døde. 

Uttellingen vi fikk kom ikke nødvendigvis fordi våre vurderinger av hvor man skulle fiske og hvilken redskap man skulle bruke i seg selv ga økte sjanser for fangst. Men det å diskutere redskap og teknikk og ta bevisste valg øker definitivt motivasjonen, noe som igjen sørger for at man orker å de ekstra kastene som til slutt gir fangst. At vi prøvde mange ulike områder og forskjellige redskapstyper økte også mulighetene for å treffe kombinasjonen av tid, sted og redskap som gir fangst. 

Mer om ørret, røye og fjellfiske