Franklin og Amundsen
En av de mest markante personlighetene i sagaen om Nordvestpassasjen er britiske John Franklin. Fra 1819-1822 ledet han en kanoekspedisjon som skulle starte fra handelspostene i innlandet og derifra utforske deler av den ukjente kystlinjen i nord.
18.11.2024
De etablerte et vinterkvarter kalt Fort Enterprise ved vannskillet nord for Store Slavesjø, nettopp i områdene vi planlegger å passere. Da våren kom tok de seg ned Coppermine River, som munner ut ved Kugluktuk og utforsket 800 kilometer kystlinje. På tilbaketuren tok forsyningene slutt. Drap, kannibalisme og sult preget retretten. Over halvparten av deltagerne omkom, men boka fra ekspedisjonen ble en stor suksess og Franklin ble kjent som «mannen som spiste støvlene sine»
Det var nettopp denne ekspedisjonsberetningen som fanget den unge Roald Amundsens interesse. Senere kommenterte han;
«Merkelig nok så var det de lidelser Sir John forteller om at han og hans menn måtte gjennomgå, som tiltalte mig mest i hans beretning. Kanskje det var ungdommens idealisme, som jo ofte tar veien mot martyriet, som fik mig til å se mig selv som en slags korfarer i arktisk forskning. Jeg vilde også lide for en sak – ikke i glødende ørken på vei mot Jerusalem – men i det kolde nord på veien mot et større kjennskap til det hittil ukjente store øde.»
På mange måter er det et paradoks at nettopp Franklin ledet Amundsen inn på livsveien som utforsker. For i det store og hele var de rake motsetninger. Franklin er et kroneksempel på de britiske ekspedisjonene som kjempet mot naturen og forsøkte å ta med seg sivilisasjonen inn i villmarken. Amundsens strategi var å jobbe med naturen, lære av urbefolkningen og slik bli en del av omgivelsene de reiste gjennom. Overvintringene i Nordvestpassasjen var for Amundsen en mulighet til å lære arktisk overlevelse av inutittene som hadde mestret disse omgivelsene i generasjoner.
Samtidig lærte Amundsen å se storheten i villmarka, noe britiske oppdagere tilsynelatende sjelden gjorde. For der Scott og hans menn omtalte Sydpolen som et forferdelig sted, kunne Amundsen beskrive skjønnheten i en tilsynelatende bunnløs bresprekk – mens han selv lå på kanten og stirret ned i avgrunnen.
Franklin skulle ende sine dager i Nordvestpassasjen. I 1845 ledet han skipene Erebus og Terror med 129 mann i det som skulle bli den endelige erobringen av denne sjøruta. Ingen av mannskapet overlevde og skipene forsvant sporløst. Da vi dro i Amundsens sledespor i 2003 var fartøyene fortsatt borte, men i løpet av 2014 ble både Erebus og Terror funnet igjen. Gradvis har også flere og flere av gåtene rundt Franklin-ekspedisjonens forsvinning blitt løst.
Roald Amundsen ble selv kontaktet av John Franklins barnebarn etter forsøket på å nå Nordpolen med fly i 1925. På denne ferden fikk han all den lidelse han kunne ha drømt om i sin barndom.
Tre år senere forsvant Amundsen sporløst med fly på vei fra Tromsø til Svalbard for å lete etter sin tidligere ekspedisjonsparntner Nobile og martyriet var fullendt.