Å møte våren i Børgefjell

Vårkvelden er i ferd med å senke seg over fjellskogen ved Majavatn. Kram og grovkornet snø krymper seg under ski og pulker mens vi jobber oss oppover lia. En bekk sildrer livlig i det vi passerer på ei snøbru som virker tilliten verdig. I den milde kvelden kjennes lukta av frisk granbar, blandet med eimen av årsgammelt gras som dukker frem fra de stadig minkende snøfonnene – lukten av vår. Vinteren har definitivt tapt kampen om herredømmet i fjellheimen. 

Den milde vårnatta blir aldri skikkelig mørk, og etter noen varme og seige høydemeter åpner utsikten seg innover Børgefjell. Det er utrolig hvor lett det er å sette opp teltet når en kan kaste vottene og jobbe uten å fryse. En rypestegg hilser våren fra den nærmeste barflekken i det vi kryper inn i boligen. 

Vårløsning

På de fleste vis er det mye enklere å være på telttur i månedsskiftet april/mai enn midtvinters. Dagene er lengre og lysere, temperaturen er langt mer behagelig og det er mye lengre mellom stormene. Men også slutten på skisesongen i fjellet har sine utfordringer. I det vi starter neste dags forflytning ser vi raskt at vi må gjøre en rundtur denne gangen. Akkurat nå er det problemfritt å krysse Storelva på isen. Men overvann, sørpe og en stadig tiltagende brusing under isen forteller oss at vi neppe kommer over her om tre dager, når vi skal hjem igjen. Mulighetene for at isen på elver og bekker kan gå er noe man bør tenke gjennom helt fra starten av sene vårturer. Det er viktig at man tidlig vurderer hvilken side av større vassdrag man vil være på. Vi legger altså ut på en skikkelig rundtur for å slippe å krysse Storelva en gang til.

Også videre oppover Orrekdalen er bekken preget av snøsmeltingen, men vi finner ei grei rute innover i Børgefjell.  Akkurat hvor vil skal har vi ikke tenkt så nøye gjennom. Vi har et ønske om å nå toppen av Kvigtind, men skal det ønsket oppfylles må vi nok ha litt bedre vær. Foreløpig ligger skyene tett over de høyere fjellene. Da får vi heller sette vår lit til isboret i første omgang. 

Et lite vann

Når jeg skal prøve fisken i ukjente områder velger jeg ofte små tjern og vann. Her er det mye lettere å finne fisken. Nord for Jengelen finnes mange slike småvann. At de har forbindelsesbekker til de store vassdragene er en ekstra sikkerhet. Vi slår leir ved en smal, og omkring 300 meter lang pytt med ei øy i midten. Pytten har dessuten både inn- og utløpsbekk. Et par meter med isbor holder akkurat. Det er nettopp for disse turene på senvinteren man har dobbelt sett forlengere. 

Isen er lagdelt og ganske råtten og det er et slit å rense hullet for sørpe. Men alt må bort for vi tenker å prøve med mormychka først. Resultatet utover kvelden er ikke all verden. I det vi går og legger oss setter jeg ut ei stikke med en stor røyeblink og ei diger markklyse. Det er ikke akkurat standardutrustning for forsiktig vinterørret, men viser seg å fungere flott. Neste morgen sitter nemlig en pen ørret i enden av snøret. 

Trippelkroken blir kjapt forsynt med ei ny markklyse, og så snart den når bunnen hogger det på nytt. Det knaker i den stive plaststikka! De neste timene drar vi ørret jevnt og trutt, og nesten alle velger markklyse framfor mormychka og maggot. Vintertregheten har nok sluppet taket under vann også, til fordel for rask oppfeiting etter magre tider. 

Ved foten av Kvigtind

Vi nyter en solfylt vårdag på en tørr barflekk før vi utpå ettermiddagen pakker sammen leiren og forflytter oss litt nordover. Neste leir settes opp ved Søre Bisseggvatnet og skal være utgangspunkt for en topptur på Kvigtind. Vi har sett oss ut ei rute nordover langs Kvigtindaksla, men skydekket kommer og går rundt toppen. Det er bare å håpe på bedre vær i morgen.

Det håpet får en brutal knekk i det vi, etter en god natts søvn, titter ut gjennom teltåpningen. Tåka henger lavt og tungt. Det er liten vits i å sette inn noe toppstøt under slike forhold. Det kan også være farlig. Med så dårlig sikt er det fort gjort å komme inn i terreng hvor man er utsatt for snøskred. For det første er det vanskelig å vurdere helningen der man går, men man har heller ikke kontroll på terrenget rundt seg. Også på varme, skyfrie dager skal man være klar over skredfaren. Når sola steiker inn i helningene varmes snøen opp. Da kan skred løsne helt av seg selv, ikke minst mot slutten av dagen. I stedet for topptur bruker vi dagen til lesing, kaffekok og fisking. Her er boret stort sett for kort. Det er kun i nærheten av utoset vi kommer gjennom. 

Vårløsning

Det blir noen kilometer å tilbakelegge den siste dagen, og nå har vi definitivt følge av våren. Så fort vi får Storelva i syne ser vi at det var like smart å gå rundt, i stedet for å forsøke å krysse. Det hadde ganske enkelt ikke gått, for nå er isdekket borte og elva er brun og flomstor. Vårløsningen har tydelig kuliminert de to siste dagene og snøen blir stadig våtere i dalbunnen. Mot slutten av turen begynner det også å regne. 

Under slike forhold er det viktig å være klar over faren for sørpeskred. Slike skred oppstår når våt snø blir helt mettet av vann. Snøskred er vanligvis forbeholt helninger på over 30 grader, men sørpeskred kan starte i helninger helt ned til fem grader. Sørpeskred kan bli svært brede og kan komme opp i 100 kilometer i timen. Denne skredtypen er ekstremt kraftig og farlig, og kan rive med seg både trær og store steiner. Man bør være på vakt når det plutselig blir veldig varmt eller når det regner kraftig. Grålig eller blått fargeskjær i øvre del av snødekket, eller åpent vann som bryter gjennom snøen, er typiske faresignaler. På slike dager bør man altså holde seg på rygger i terrenget, og unngå bekkedaler. Tryggest er det selvsagt på bare rabber. 

Heldigvis ser vi ingen tegn til så alvorlig vannmetting i snøen, men det blir noen omveier på siste del av turen. Snøbruene over bekkene er borte i liene ned mot Majavatn, og på myrene har vannet samlet seg. Men også er gjør kartstudier, og tidlige valg av hvilken side av bekkene man vi være på, susen. I det vi pakker ski og pulker inn i bilen er vi enige om at de neppe blir brukt igjen før neste vinter.