Etter laks i Laggo

Elva Laggo kommer fra Ifjordfjellet i Finnmark og renner ut i Langfjorden, og skal du fiske laks her må du sette igjen bilen før du er framme ved fiskeplassen. I hovedsak er det tre ruter inn til elva: Du kan ta hurtigbåt til munningen fra Sjånes på Nordkynn eller fra Smalfjord i Tana. En sti fra tettstedet Bekkarfjord tar deg frem til Storfossen i Langfjorddalen. Denne turen er omtrent seks kilometer. Følger du veien litt lenger mot nord før du setter igjen bilen, vil du finne en stor parkeringsplass ved Nikolasdalen. Her leder en sti på ca. fire kilometer ned til området rundt Nikolasfossen, og det var denne ruta jeg valgte første gang jeg besøkte elva.

Da viste kalenderen tidlig juli og sommernettene var på sitt aller lyseste. Under Nikolasfossen kunne vi se stimer med sjørøye, men laksene var det foreløpig lengre mellom. Min fiskekompis kroket en fin, blank mellomlaks som gikk sin vei ganske fort. Det var det nærmeste noen av oss var fisk, men vi så at andre fikk fine laks på land i det klare vannet. 

Jeg ble betatt av den vakre, bjørkeomkransede elva og trodde nok at jeg fort skulle tilbake. Men stadig ble andre elver prioritert og det gikk faktisk ti år før jeg endelig kunne la fluesnøret skyte ut over Laggos vann igjen.

Tilbake

Når jeg vender tilbake er flere ting forandret. Denne gangen drar jeg med min etter hvert faste laksefiskekompis Thomas, kalenderen viser august, sesongen er på hell og vi bestemmer oss for å gå inn fra Bekkarfjord til Storfossen for å konsentrere oss om de øvre delene av elva.

I fint sensommervær går turen over til Storfossen lett og vi velger å gå litt oppstrøms før vi etablerer leiren på en flat og myk elveslette med rikelig tilgang til død vier. I mørke augustnetter trengs det brensel til bålet og levende skog hugger man selvsagt ikke. 

Vi har valgt leirplass for å ha tilgang til kjente fiskeområder ovenfor og nedenfor fredingssonen ved Storfossen, samtidig som vi har et greit utgangspunkt for å utforske områdene lenger opp i elva. Dessuten har vi en typisk holding-pool omtrent 100 meter fra teltet. Det er alltid greit å ha litt å fiske på kloss i nærheten. Men vi følger ordensreglene og legger oss langt nok unna til at andre kan fiske der uten å føle at de trenger seg på.

Rekognosering

Første kveld brukes på rekognosering. Noen områder virker fiskefrie, men vi oppdager fort at det står ganske mye laks i den store kulpen ved teltet. Stadig er laks oppe og viser seg og jeg kjenner en viss optimisme når jeg starter å kaste. Kulpen er imidlertid dyp og stilleflytende og etter ei ganske lang første økt har vi ikke kjent noe. 

Heldigvis gjenkjenner vi akkurat denne situasjonen. Det er veldig lett å bli stående og kaste i slike kulper hvor man ser fisken, men erfaringsmessig er det fryktelig vanskelig å få fisken til å ta på slike steder. Vi har erfart at det ofte er lurere å gå på jakt etter laks som står i mindre og mer strømsterke kulper – gjerne slike som er såpass små at mange andre fiskere går forbi. Vi legger oss derfor med en plan om å bruke morgendagen til å spane etter slike standplasser.

Fangst

Det blir en lang morgen før vi kommer i gang med fisket neste dag. Det må kokes et par kjeler kaffe og skravles litt før vi er i siget, og utstyret må rigges. Selv om enkelte tohåndsstenger er å se langs bredden av Laggo vil de fleste velge enhåndsstang i en såpass liten elv hvor små- og mellomlaks dominerer. Vi gikk med 9-10-fotsstenger i klasse sju, noe som fungerte bra på tross av til dels sterk vind. Personlig bruker jeg en svært kort klump, kun seks meter, i kombinasjon med polyleader. Det muliggjør kasting på kort hold, sørger for effektiv kasting ellers, slik at snøret er mest mulig i elva og gjør speykasting lettere der bratte elvesider eller trær krever det. Med ferdigrigget utstyr setter vi kursen nedover elva. Etter å ha fisket oss over flere lovende strekk uten å hverken se eller kjenne fisk, stopper vi ved en definert kulp nedenfor en liten foss.

Thomas får første runde over kulpen og sverger som vanlig til en liten Red Frances i enden av fortommen. Han starter med korte kast øverst og forlenger gradvis nedover. I nedre ende av kulpen stopper flua og snart står han med stanga i bøy. Etter en kort kamp må en fin smålaks gi tapt. Det er døgnkvote på to laks i Laggo og vi setter tilbake de fleste fiskene vi får, men denne laksen får en stein i hodet og loggføres som middagsmat. Vi ser flere fisk i kulpen og i et steinete strykparti rett nedstrøms. Jeg har et par laks som er oppe ved flua, men ingen sitter. Snart kjenner vi at det er på tide med en matbit, noe klokkene også bekrefter.

Oppstrøms

Stekte laksefileter og potetmos, etterfulgt av et par nye kaffekjeler setter oss fint i stand til ei ny økt og denne gangen setter vi kursen oppover elva. Fra de rolige svingene over slettelandet hvor vi har teltet, skifter vassdraget karakter når vi går oppover. Plutselig dominerer steinete bredder, djupe bergkulper og canyon-lignende omgivelser. Det er noe av grunnen til at Thomas og jeg elsker å gå langt oppover elvene vi utforsker. Fisker du bare på én strekning vil du ha din oppfatning av hvordan elva ser ut, men noen kilometer opp- eller nedstrøms kan den ha en helt annen karakter. 

Flere av bergkulpene ser svært spennende ut og mellom de største kulpene er det lange, interessante strekninger med blanding av sterk strøm og stillere lommer, men vi kommer faktisk ikke i kontakt med fisk i det hele tatt på veien oppover. Først i det vi nærmer oss leiren på vei ned igjen tar en fin smålaks ei lita, svart flue i innløpsstrømmen til en grunn kulp. Augustkvelden begynner å gå over i nattemørke da jeg slipper ut igjen laksen.

I det vi passerer den store holding-poolen i nærheten av leiren, ser vi at det er mye mer aktivitet i innløpsområdet til kulpen enn på dagtid. Jeg sniker meg i posisjon og kroker kjapt en smålaks akkurat der den grunne innløpsstrømmen entrer kulpen – kloss inne ved en torvkant. Men denne laksen går sin vei etter et par utras.

Så er det Thomas sin tur og det går ikke lang tid før også han står med stanga i bue. Denne fisken sitter bedre og kan til slutt landes på den slake, småsteinete bredden.

Lenger oppstrøms

Også neste dag setter vi kursen oppstrøms, og denne dagen fortsetter vi enda lenger oppover mot vidda. I det vi kommer tilbake til teltet en god stund etter mørkets frembrudd oppsummerer vi en tilbakelagt distanse på mellom to og tre mil. Men har utbyttet stått i forhold til innsatsen?

Det kommer nok an på øyet som ser. Vi har fått fisk – begge to, men vi er temmelig sikre på at det hovedsakelig er smålaks som går så langt opp i vassdraget. Det ser også ut til at det er temmelig langt mellom de potensielt bra kulpene. Flere av stedene hvor vi ser fisk er også typiske vanskelige fiskeplasser hvor fisken står dypt i klart, saktestrømmende vann. Men på den positive siden noterer vi et fantastisk landskap og en nydelig elv. For oss er oppdagergleden en stor del av det vi liker med laksefiske og dermed er vi skjønt enige om at dagen har vært vel anvendt, selv om vi altså har gått mange kilometer for hver kilo laks.

Lureplasser

Siste dag legger vi turen nedstrøms på jakt etter større fisk. I området nedstrøms for Storfossen finner vi flere fine kulper og tydelige tegn på at dette er et mye brukt leirområde, men å få augustlaks som har stått lenge i attraktive fiskekulper til å ta flua er ikke alltid like lett. Så selv om vi stadig ser fisk oppe blir det ikke tellende resulat.

Etter hvert legger vi om taktikken og begynner å lete etter lommer med rolig vann som kan holde laks, men som neppe fiskes særlig mye. Jeg setter inn støtet i et storsteinete stryk og prøver å få flua til å pendle over de rolige partiene. Det ender med at jeg setter fast flua i bunnen. Etter at jeg to, tre ganger har forsøkt å rykke den løs kjenner jeg plutselig en gyngende bevegelse i stangtuppen. Det er ikke bunnen. Det er fisk! Og den må være stor. 

Tankene raser gjennom hodet. Den burde i alle fall være bra kroket etter rykkingen min, men når skiftet jeg egentlig fortomspiss? 0,30 fluorkarbon er sterk nok i massevis om den er uskadd, men hvor mye har den gnuret mot steinene? 

Så bestemmer fisken seg for at den har stått lenge nok i rolig vann og setter kursen nedstrøms. Men i det luftfylte, grunne vannet er den plutselig ikke like tung, og det går ikke lenge før jeg kan lande en fin og blank smålaks. Ikke helt det jeg først trodde, men uansett en fin bonus helt på slutten av sesongen.